For her er kraftig råteinfeksjon, soppangrep og stor fuktinntrengning, sier takstfirmaet.
Vi i Fortidsminneforeningen tviler ikke på at konklusjonen er korrekt. Vi kunne nemlig seint på høsten i 2003 observere at alt utvendig panel, taktekking og taktro var fjernet. Bygningen har stått ubeskyttet gjennom 2004, 2005 og nå snart gjennom 2006. Hvordan kan et trehus gå uskadet gjennom en slik åpenbar vanskjøtsel? Gårdeierens påstand om at de «i utgangspunktet ikke ønsket å rive» stiller vi oss derfor sterkt tvilende til.
Før ribbinga av bygningen ble iverksatt sto bygningen på fylkeskommunens liste over bygninger som skulle fredes. I flere tiår har den blitt betraktet som verneverdig. Vestregate 61 var et godt bevart og svært intakt eksemplar av denne hustypen fra 1850-tallet. Bygningen var i stor grad uendret både eksteriør- og interiørmessig, og blant annet fantes det vakre og unike takdekorasjoner. Fredningsprosessen skulle akkurat settes i gang da fylkeskommunen oppdaget at det knapt var noe igjen av bygningen.
Det er ikke morsomt å mistro folks intensjoner i all offentlighet. Vi i Fortidsminneforeningen er for øvrig ofte vitne til liknende former for «passiv dødshjelp» ovenfor bygninger som ikke er «lønnsomme» nok. Kulturminneforvaltningen har her et stort problem og få eller ingen midler mot smarte triks som dette. Det blir i praksis opp til hver enkelt huseier å bestemme skjebnen til byens kulturarv. Det er et stort ansvar.