Veien videre i klimasaken

Av

Klimatrusselen er mer alvorlig enn det mange har trodd. Dette utfordrer Norge. En tredjedel av klimagassutslippene fra vårt territorium er knyttet til energi- og energitunge produkter som forbrukes i andre land. På den annen side fører den petroleum vi eksporter - til store utslipp hos andre. Utslipp direkte knyttet til vårt eget forbruk er imidlertid mindre enn i de fleste industriland - fordi vår kraftforsyning er basert på vannkraft. I dette komplekse bildet skal veien videre tegnes.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Klimakrisen er en kollektiv utfordring som forutsetter sterke fellesskap; internasjonale reguleringsmekanismer, handelsavtaler og et sterkt stat/næringslivssamarbeid. Vår tradisjon med et markedsrettet statlig eierskap i store, teknologiske globaliserte bedrifter gir oss en unik mulighet til å trekke opp konkurransedyktige miljøstrategier. Vår kapitalstyrke gjør det mulig å satse langsiktig på teknologiutvikling. Samtidig er ikke dette nok. Våre industrielle og politiske ambisjoner i energi- og klimasektoren tilsier et betydelig løft i forskningen. Det er den som skal skaffe kunnskapsgrunnlag for teknologisk utvikling i energisektoren - og for klimapolitikk og fysisk planlegging. Energisektoren må bli en pådriver i opprustningen av kunnskaps- og teknologisamfunnet, i samspill med universitetsmiljøene. En forutsetning for å lykkes, er at flere unge studerer realfag.

Kull

Utslipp fra kraftverk fyrt med kull er den største klimautfordringen, og også den som øker mest. Derfor er karbonhåndtering, «fangst og lagring» av CO2, klimautfordring nummer en. Det har ikke vært opplagt at Norge skal ha en ledende rolle her. I utgangspunktet ligger oppgaven bedre til rette for land som baserer strømforsyningen på kullkraftverk. Men vi har noen viktige fortrinn i lagringsmuligheter og industriell kompetanse i Statoil, Aker-Kværner og andre. Vi ønsker å erstatte eldre og lite effektive gasskraftverk på sokkelen med strøm fra land, også her har vi aktive industriselskap. Med prosjektene Mongstad, Tjeldbergodden og Kårstø har vi en viktig arena for utviklingen av det som tegner til å bli et av de store industrielle felt i verden i de kommende 10-30 år. Denne utviklingen kan bli avgjørende for å få snudd økningen av klimagassutslipp globalt. Vår ambisjon er å være i fremste rekke gjennom samarbeid mellom industrien, myndighetene og forskningen. Samtidig er dette et langsiktig prosjekt, og i de aller nærmeste årene kan utslippsreduksjon i kraftsektoren oppnås mer kostnadseffektivt på andre måter.

Også ved annen utvikling innen kraftforsyning har norsk industri etablert seg ved å utnytte særlige industrielle forutsetninger. Hydro og andre utnytter offshorekompetanse fra petroleumsvirksomheten til å høste kraft fra vind og bølger til havs. Dette kan utnyttes blant annet som alternativ til å overføre kraft fra land til oljeplattformer. Fotovoltaisk solenergi er på få år blitt et stort industrielt felt i Norge. Hydrogen som drivstoff ligger lenger fram i tid. Innen bioenergi har vi ligget etter Sverige. Nå satses det på utvikling av annen generasjons biodrivstoff fra skogsvirke. Men det vil bare være en del av den viktige oppgaven å forvalte våre skoger, og høste og anvende virket på en måte som, samlet sett er den mest økonomiske og karboneffektive. Det er verdt å merke seg at alt dette handler om tradisjonelle næringer som blir ført videre gjennom omstilling og utvikling – og som må få beholde vilkår, for eksempel med hensyn til krafttilgang.

Globalt problem

Det kanskje viktigste politiske poenget i forhold til det ovenstående er at gevinsten for klimaet hovedsakelig tas ut på det globale plan: Karbonhåndtering vil få størst betydning i land som henter kraft fra kull; høsting av solenergi egner seg mest i solrike land nærmere ekvator - og når det gjelder offshore vindkraft ligger kanskje mulighetene best til rette i passatbeltet. Det betyr at vår eksport også må innbefatte det Jens Stoltenberg så tydelig har poengtert i sin klimavisjon: «en massiv overføring av kapital, kunnskap og teknologi» til fattigere land.

Som nasjon er vi på vei bort fra snever egeninteresse, kombinert med veldedighet, til en ambisjon om global styring gjennom FN-institusjonene, gjennom en sterk kobling mellom idealer og interesser. Men det meste gjenstår. En forbedret Kyoto-avtale er et viktig virkemiddel, så også grønne utviklingsmekanismer. Bistanden må bli mer miljørettet. Ordningene vi allerede har for å fremme handel med u-landene – for eksempel GIEKS ordninger – må ha dette perspektivet som et bærende element. Dessuten har vi et ansvar for å bidra til at handelsregimene fremmer handel med miljøvennlige varer og tjenester, uten at det skal aksepteres som unnskyldning for proteksjonisme. En global strategi, med regjeringens teknisk-industrielle satsing, samt fokus på bærekraftig utvikling som hovedpilarer, utgjør veien videre i energi-, klima- og fattigdomsproblematikken.

Artikkeltags