Tuillkuk-år

Av
Artikkelen er over 15 år gammel

Sent en kveld i høst – i Designåret 05, sto jeg og ventet på bussen i busskuret ved flyplassen. Det var sterk sønnavind og striregn, og jeg oppdaget fort at jeg ble søkkvåt.

DEL

Etter en stund gikk jeg ut av skuret og stilte meg opp på baksiden, der var det bedre. Men var det nå det som var meningen?

Mens jeg sto der på baksiden og sa en mengde ord som begynte på «F, S, H, D» osv., kom jeg til å tenke på et forslag fra en tid tilbake – var det fra landbruksministeren kanskje – om at matvarene skulle merkes med navnet til bonden – eller var det dyret?

«Jeg heter Tuppa. Likte du høna mi?» Nei, det måtte være bonden, høna hadde neppe overlevd slaktingen.

Nå ble det ikke slik, men hadde det blitt noe av det skulle det ikke bare omfattet bøndene, men alle som designer og produserer noe.

Tenk om det sto et skilt i busskuret: «Hei! Jeg heter Klodrian Kløne. Det er jeg som har tegnet skuret du står i nå. Jeg ville så gjerne være innovativ, derfor prøvde jeg å gi det et urbant preg. De store åpningene i hjørnene er der for at vinden skal bli ekstra gjennomtrengende. Da blir du så glad når bussen kommer at oppholdet i skuret mitt blir en positiv opplevelse. Veggene er smale og taket kort. Jeg syntes det tok seg best ut slik – designmessig. Dessuten har samfunnet kostet på meg cirka to-tre millioner for å gi meg en god utdannelse med høy lønn slik at jeg aldri trenger å ta bussen, jeg tar taxi i stedet. Har du synspunkter på skuret mitt vil jeg gjerne at du ringer meg. Du kan godt ringe om natta, og det er gratis – jeg betaler tellerskrittene.»

En slik ordning ville antakelig ha fått designere og arkitekter til å skjerpe seg. Kanskje hadde de til og med tatt seg tid til å prøve produktene sine før de slapp ut på markedet. Da hadde vi sluppet å plages med mye av den ubrukelige dritten vi oversvømmes med. Det gjelder alle områder – klær, verktøy, bygninger, kjøkkenbenker mes spalter som fyller seg med brødsmuler og syltetøy. For ikke å snakke om toalettlokkene som ikke står oppe av seg selv... Kanskje kunne en slik ordning ha tatt knekken på de verste.

Enn om det neste året kunne bli kalt «Tuillkuk-år». Så kunne alle sende inn forslag på hvem som fortjener en plass på listen. Den som «vinner» må gå med narrelue ett år. Jeg vet hvem jeg skal stemme på...

Artikkeltags