Trollkvinnens magiske lykkedrikk

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

På alternativmessen i Tromsø denne helga fristes det med mange tilbud. Her kan vi møte sannferdige og treffsikre spåmenn og spåkoner.

DEL

Energistrømmer, aura og tarotkort skal deles ut i vide strømmer. Healere i ulike avskygninger og samiskinspirerte nysjamaner kan tilby helbredelse og sjelevandring med magiske sjamantrommer. Moderne mennesker skal beretter om at de er tilgodesett med åndelige hjelpere og spesielle evner. Andre hører stemmer og snakker med engler. En flørt med overnaturlige makter har gode tider, i alle fall denne helga.

Selv om mange tilbud kan avvises som selvoppfyllende profetier, humbug og placeboeffekt, har enkelte alternative og magiske produktene solide røtter i nordnorsk og samisk folketro og kan etterspores i eldre kildemateriale. I de gamle rettsprotokollene fra 1600-tallet beretter mistenkte trollkvinner om magiske oppskrifter som kunne ha kraftfulle virkninger på sentrale livsområder.

Farlige tider

Karen Jonsdatter kom til fiskeværet Kiberg i Øst-Finnmark på slutten av 1640-åra og tok arbeid som ung tjenestejente hos bygdas ledende mann Peder Hemmingsen. Opprinnelig kom Karen fra Andenes i Nordland for deretter å ha vært i tjeneste på gården Nordre Steinsland i Skånland før hun dro videre nordover. Fire fiskere fra Kiberg ønsket et stykke ut på 1650-årene å gi henne full sak og sa at hun hadde tilstått for dem. På grunnlag av anklagene ble hun arrestert og forhørt. Hun ble forhørt omkring mistenkelig alternativ magi som hun skulle ha tilbudt fiskerne i kystbygda.

Karen Jonsdatter er ei blant flere unge nordlandsjentene som kom til Finnmark for å søke bedre kår i rike fiskevær og som møtte sin grusomme skjebne i forbindelse med den brutale hekseforfølgelsen på 1600-tallet.

Av sin stemor på Andenes fikk Karen Jonsdatter servert ei blanding av varm melk og vann. Karenslikket i seg noe av skummet. På denne måten spiste hun bokstavelig talt ondskapen i seg. Dagen etter red Karen sammen med stemora på en sopelime til Dovrefjell hvor stemora måtte kalle på djevelen lenge og vel før han viste seg. Da han omsider innfant seg, spilte de kort sammen og stemora vant både over djevelen og Karen. Siden Karen tapte i kortspillet, måtte hun love djevelen tjeneste. Hun inngikk en pakt med sin personlige smådjevel og tilegner seg på den måten mektige og skadelige krefter. Dermed var Karen utlært som heks.

Kraftfull lykkedrikk

I løpet av rettsprosessen kom det fram at tjenestejenta hadde mikset sammen en drikk som hun forsøkte å selge til fiskerne i kystbygda. Drikken skulle blant annet bringe fiskelykke. Karen Jonsdatter hadde nemlig blandet sammen et brygg der ingrediensene besto av sjø, munngodt, syre, ferskvann og pepper. Munngodt betegner en type hjemmelaget øl, mens syre trolig henspiller på surmelk. Idet Karen leste et sterkt magisk formular, lot hun det hele koke opp til en kraftfull lykkebringende trolldomsdrikk. Det var viktig, sa Karen, at blandingen ikke ble drukket direkte, men slurpet i seg med skje.

Drikken skulle også beskytte folk mens de var på havet. Karen sprang rundt i været og drev aktiv markedsføring av sine tjenester og magiske drikk. Blandingen ble budt fram til en rekke fiskerne. I alle fall 12 menn i Kiberg mottok forespørsel om å kjøpe drikken, blant annet de fire som stevnet henne.

Karen selv unnskyldte seg med at hun ikke hadde ment noe ondt med sitt bryggeri. Trolldomsdrikken kunne bringe lykke på havet fordi den var av Guds ord, hevdet hun. Bergensborgeren Hans Christensen sto fram i retten og sa at han personlig forbød sine drenger om å ta imot blandingen. Tre personer lot seg imidlertid friste av tilbudet fra Karen om å kjøpe seg lykke gjennom drikken. Oluff Oluffsen kjøpte det lykkebringende middelet, hans kone Inger Tjæraldsdatter smakte på det, mens deres tjenestegutt Peder ga Karen ei gammel skjorte for drikken.

Trolldomsrykte

Oluff, Inger og Peder unnskyldte seg i retten med at de ikke visste om Karens trolldomsrykte, og den ondskap som blandingen var brygget på. I tråd med trolldomsforordningen fra 1617 fikk de tre dom som «en trollkvinnes medvitere», det vil si at de hadde benyttet seg av Karen Jonsdatters ukristelige tjenester. De tre måtte betale bot i tillegg til skriftemål. Nordlandsjenta Karen Jonsdatter, derimot, fikk dødsstraff og ble brent på bål i 1654 for sin omgang med djevelsk, alternativ magi.

Hele saken omkring trolldomsdrikken viser at Karens naboer hadde et ambivalent forhold til folk som «kunne noe». Hun tilbød noe de godt kunne ha bruk for, men samtidig fryktet de hennes kunster.

Artikkeltags