Tilbakesteg for norsk språk?

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Kultur- og Kirkedepartementet fastsatte ny normal rettskrivning fra 1. juli 2005. Tidligere endringer i nærmere 100 år har gått ut på tilnærming mellom nynorsk og bokmål, med sikte mot ett skriftmål i norsk en gang i framtida. Det som nærmest er en revolusjon i 2005-vedtaket, er at det ikke lenger skal være tilnærming mellom våre to skriftformer.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Dette får konsekvenser som er lite gjennomtenkt. Omtrent halvparten av ordforrådet for nynorsk og bokmål er felles, og deter mest i samsvar med talemålet de fleste steder.

For å unngå tilnærming vil trulig de fleste i dag la være å bruke ord som er felles for nynorsk og bokmål. Tilbake blir et skjelett av norsk språk som vil være temmelig redusert. Mest konservative former vil dukke opp, ikke ord som er mest brukt i muntlig dagligtale.

For mange kom rettskrviningsreformen av av 2005 nærmest som ei overrasking. Det store fleirtall var lite orientert om hva som virkelig skjedde. Spørsmålet om endring i rettskriving burde først vært drøfta i offentlige fora før vedtak blei gjort. Fleire, både historikere og filologer, burde gitt sitt syn til kjenne. Rettskrivningsendringa av 2005 er neppe et framsteg for norsk språk.

Vil norsk overleve?

Det er kjent at mange språk dør ut i dag. Noen meiner at norsk skriftspråk kan være borte om 100 år. Det som iallfall er sikkert, er at det blir verre å holde på to skriftmål enn på ett. Skal det være slutt på tilnærming, kan det like godt hende at nynorsk og bokmål fjerner seg meir fra hverandre. De fleste nordmenn i dag forstår både nynorsk og bokmål, og mye er felles både i ordforråd og grammatikk.

Engelsk er også blitt en konkurrent i vårt eget land. Særlig mange ungdommer meiner at det ikke lenger er så nødvendig å lære norsk, engelsk er like viktig. Det er synd at noen med Norge som fedreland skal ha ei slik oppfatning.

Ei folkeavstemming om vi skal ha nynorsk eller bokmål, vil ikke bli aktuelt. Språk har også med identitet og rettferd å gjøre. Det går ikke an å kutte ut den eine av de to skriftformene våre. Talemålet hos de fleste nordmenn ligger et sted mellom nynorsk og bokmål.

Valgfrie former og sideformer

Det var en komplisert situasjon vi stod overfor da Norge blei en sjølstendig nasjon etter meir enn 400 år under dansk herredømme. Skulle vi holde på dansk som var eineste skriftspråket i Almueskolen, eller finne veg tilbake til et skriftmål nærmere tradisjonelt norsk. Det var her Ivar Aasen la grunnlaget for landsmålet som låg nærmare norrønt, norsk før dansketida.

Våre forfedre forstod at vi over tid burde få ett skriftspråk i landet vårt. Da måtte ei tilnærming skje mellom riksmål, som bygde på dansk, og landsmål (nynorsk) som grunna seg på dialekter rundt om i landet. Ei tilnærming uten valgfrie former og sideformer, ville ikke være mulig. Slike former låg ofte nær opp til dagligtalen. Endring av rettskrivning var nødvendig med visse mellomrom, og overgang til en ny skriftnormal måtte bli vanskelig. Fleire skrivemåter må en forholde seg til. Det kan være vanskelig å huske hvilke ordformer det er lov å skrive.

I nynorsk rettskrivning kan en også etter 2005-endringa bruke valgfrie former og sideformer, det er ei viktig avgjerd.

Situasjonen i dag

De siste par åra har det vært få ytringer om norsk skriftmål. Det eineste kan være at det i skriftlig, ikke minst i aviser, blir gjort utrulig mange feil, både i rettskrivning og grammatikk Det gjeld både journalister og andre som kommer med innlegg.

Det verste er at bokmålet nå er blitt et konservativt språk. Mange ord som er naturlig i talemål, blir ikke brukt i skriftlig utforming, og kommer sjelden på trykk. Her har sikkert 2005-endringa virka inn. Verst går det utover hunkjønnsformer som er naturlig for oss. Det virker banalt å skrive en jente, når det store fleirtall sier ei jente. Bestemt form på –a blir ofte utelatt (grupp-a). Endinga -en blir heller brukt, og det skal være tillatt etter 2005-reformen.

Hunkjønn ser ut til å forsvinne fra grammatikken i norsk bokmål, det er en tilbakegang for norsk språk som har tre kjønn. Skriftspråket bør jo ligge mest mulig opp til norsk talemål. Det er pedagogisk forsvarlig, ikke minst i skolen.

Nå er mange dagligdagse ord gått ut av norsk rettskrivning i bokmål. Ord og bøyingsformer uten diftong er nærmest blitt einerådende. Den siste rettskrivningsendringa er i grunnen et tilbakesteg for norsk, all den tid vi må fram til ett nasjonalt språk i landet vårt.

Artikkeltags