Nord-Norges arkitektforening (NAF) holdt nettopp et møte om sentrumsplanen der blant annet Jens Revold, Eduardo da Silva og undertegnede innledet. Gjennom flere artikler har formannen i NAF, Gisle Løkken og Magdalena Haggärde drøftet Strandgatekvartalet og utbygging versus en ny offentlighet, nye byrom, i trehusbyen.

Drøftes i rapport

I Byutviklingens År sin rapport, som aldri ble publisert for flere enn planutvalget og administrasjonen(!), drøftes dette kvartalet under temaet «barna og byrommene» (s.38) og «byrom som et nettverk av forbausende egenskaper» (s.40). I «søkelys 15» (s.29) under tittelen «Hvem eier luftrommet» foreslo ByÅr 05 en annen strategi enn det planutvalget nå diskuterer. Under ledelse av Sami Riintala utfordret og eksemplifiserte kunstakademiets pilotprosjekt hvordan nettopp dette indre urbane rommet i Strandgata kunne virke, våren 2007.

Dette følges ikke opp i det reviderte forslaget til sentrumsplanen som sier (s.29);

«I sentrumsplanen betraktes ikke de private bakgårdene som en del av de offentlige rom i sentrum». Det er akkurat her Jens Revold sine tapte muligheter finner sitt uttrykk – i Strandgata. Og planutvalget blir sittende igjen å diskutere høyt og lavt, gammelt og nytt på møte etter møte.

Med et uttrykk fra Spillet om Tromsø så dreier det seg om vilje og evne til «å utpeke steder og tildele dem ny betydning», noe som kan være en ytterst kontroversiell, men nødvendig, virksomhet ettersom kommunen ikke da eier det de peker på.

Tromsø i andres søkelys

For tiden er jeg midt i et intervju og mailsamtale med en journalist fra det nederlandske tidsskriftet «Scape». De sendte oss en mail der de skrev:

«Vi har fulgt opp Veneziabiennalen og har oppdaget fortellingen om Tromsø som er så illustrerende publisert på www.northerngateway.no. Det ser ut som Tromsø er et meget interessant sted for øyeblikket, med den hurtig økende befolkningen, deltakende planleggingsprosesser, ny arkitektur og interne og eksterne forandringskrefter som påvirker økonomi og miljø. Tromsø må være et meget interessant og inspirerende eksempel og deres firma, Dahl & Uhre arkitekter, ser ut til å være et av de få arkitektfirmaer som aktivt hanskes med vår tids dynamikk».

Tidsskriftet «Scape» stiller oss fire spørsmål:

«Hva er de viktigste klimaendringene som vil forandre landskapet og livsførselen i Tromsø?

Hvorfor vokser Tromsø så fort at byen trengte en planleggingstime-out. Hva med framtidsvisjonene?

Alle snakker om bærekraft; Tromsø er nær nye fossile energiressurser, hva vil skje og hva mener du om dette?

Klarer planlegging og arkitektur å forutse disse forandringene? Hva tror du burde skje?»

Midt oppe i det

Til Jens Revolds spørsmål om hvor jeg er så er jeg altså midt oppe i denne problemstillingen.

Jeg kan umulig svare på dette alene. Så spørsmålene er videresendt til «det univers av støttespillere» som nettsiden er satt sammen av. Jarle Aarbakke for eksempel, svarte både med telefon og en tekst, Jan Gunnar Winther åpnet for at journalisten intervjuet ham også.

De miljøene, de stemmene, som Byutviklingens År, Veneziabiennalen og nettstedet åpnet for er altså stadig åpne for invitasjon til samtaler om byen, spekulasjoner om byens ambisjon og Tromsø som eksempel for andre. Utfordringene er jo ikke blitt mindre med tanke på at isen smelter og at Tromsø snart ligger ved et nytt hav.

Må skape nye arenaer

Trine Holm sier i sin masteroppgave på Statsvitenskap om Byutviklingens År at «politikerne vil tilbake til politikken». Jeg forstår Jens Revold slik at han savner redskaper som gjør byforvaltning (arealplanlegging) om til byforandring på helt nye måter. Han introduserer jo selv ideer om en ny aktiv offentlig byøkonomi som kan gjøre at kommunen kan «ta ledertrøya» i viktige byområders forandring. Om politikerne vil føre en ny type diskusjon så må de som de gjorde i Byutviklingens År; skape nye arenaer der det stilles spørsmål og der det blir interessant og viktig å svare.