De industrielle og kompetansemessige ringvirkninger er langt fra det som ble stilt i utsikt. Den positive dialogen med fiskerinæringen er uteblitt, og kystbefolkningens krav om kraftig forbedret kystnær oljevernberedskap for å redusere risikoen er oversett – for å ta de viktigste årsaker til at stemningen nå går i negativ retning.
Sett fra Stavanger er sikkert den nordnorske opinionen både kravfull og urettferdig, men Nord-Norge er så mye mer enn Harstad og Hammerfest, og tallmagien om Snøhvit-kontraktene er ikke relevant som dokumentasjon av nordnorske ringvirkninger. Skal stemningen snus, må det dokumenteres positive ringvirkninger som både i tid og omfang henger sammen med den økte aktivitet, og som omfatter Nord-Norge som helhet.
Sterk kost
Det var med dette bakteppe jeg i et foredrag i Svolvær pekte på at StatoilHydro kan være i ferd med å gjøre det vanskeligere å få økt den kystnære olje- og gassvirksomhet i nord enn det som jo burde være formålet; være den viktigste motoren i å skape stor tilslutning til økt aktivitet. Dette har selvsagt vært sterk kost for mange, men også StatoilHydro må tåle kritikk når den er ment å bidra til at selskapet kan gjøre en bedre jobb.
Når dette er sagt er det all grunn til å gi selskapet mye ros for den jobben de har gjort med å få synliggjort de petroleumsressurser som finnes utenfor kysten av Nord-Norge, og på den måten «åpnet døren» for en ny og lovende næringsvirksomhet.
Etter fusjonen er StatoilHydro i praksis blitt en monopolist i nord – og, som når de kjører parløp med andre oljeselskap, i realiteten bestemmer det aller meste. I denne rollen er det StatoilHydro som i stor grad har ansvaret for at «Petroleumsloven» blir tatt på alvor, og den sier i §1-2:
«Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.»
Nordnorsk kontraktsregime
Dette er bakgrunnen for at jeg mener at StatoilHydro bør avskaffe systemet med landsdekkende rammekontrakter i driftsfasen, men etablere et nordnorsk kontraktsregime der leverandørene må være reelt etablert i landsdelen. Videre må selskapet avstå fra å blande seg inn i andre selskapers etableringsplaner i Nord-Norge. Derav navnet «nessekonge». «Monopolsituasjonen» krever en aktsomhet fra StatoilHydro som de ikke synes å ha tatt inn over seg. Dersom et selskap ønsker å etablere et kontor i for eksempel Bodø eller Alta, har StatoilHydro ingenting med å påvirke denne prosessen.
Resultatet av dagens politikk kan bli at så vel nordnorske kommuner som bedrifter prioriterer ned interessen for olje- og gassvirksomheten i nord fordi egeninteressen blir for liten. Da er resultatet gitt – det blir ingen åpning av feltene utenfor Lofoten/Vesterålen. StatoilHydros dominerende rolle i nord fordrer derfor både økt aktsomhet og at selskapet legger et helhetssyn til grunn for sin virksomhet som sikrer bred nordnorsk oppslutning.
På kort sikt ligger nøkkelen til feltene utenfor Lofoten/Vesterålen derfor hos oljeselskapene med StatoilHydro i spissen og ikke hos en «vanskelig nordnorsk opinion». På lengre sikt kan det imidlertid bli nødvendig å endre rammebetingelsen i retning av det som nå skjer for ny kystnære områder i USA, men det er en sak for de sentrale myndigheter.