Stans dem med ånd!

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Først er det bare stillhet.

DEL

Så summetonens monotone intervall. Nå ringer det i en telefon, langt borte, dette tenker jeg på; nå ringer en telefon i Gaza. Er dere med? Jeg venter på svar. Jeg ser på snø som faller sakte, jeg hører på lyden av fravær. Slik høres den ut, den absurde avstanden mellom et ubegripelig helvete og utsikten til Tromsdalstind: en stille knitring i røret, duuut, duuut. Det er det hele.

Og bakenfor? Bakenfor, på den andre siden av satellittforbindelsens tause monotoni, er infernoet, er virkeligheten, er min venn Rasmi og hans nyfødte datter Yafa, er 750.000 livredde barn. Jeg vet ikke hvordan det beskrives, er det mulig at det finnes ord? Hvordan staves et barns meningsløse død? Fem tusen istykkerrevne kropper? Halvannen million menneskers uavbrutte, søvnløse desperasjon? Jeg vet ikke. Jeg kommer til kort. Det eneste jeg klarer uttrykke klart er dette: Det er nok nå.

Hvordan?

Bombenes dødelige drønn har stilnet en stund, slik at verden får ørenslyd til å hylle USAs nye president. Men hva så? Hva skjer etterpå? Det er nok nå, sier jeg, og dette er det jeg mener: Tiden er inne. Verden må snu. Vi må stå opp mot den urett som blir begått, også bakenfor nødhjelpen og våpenhvilene, også i skyggen av Obama, også i morgen. Hvordan?

I sin leder 9. januar skriver Morgenbladet følgende: «Noen avskyr Israel, noen avskyr Hamas, og noen avskyr begge.» Og videre: «Jakten på et rasjonelt standpunkt, der man fordeler skyld og ansvar (?), kan synes umulig.» Jakten på et rasjonelt standpunkt, hvor skal den føre oss hen? Til freden? Nest etter de enorme lidelsene i Gaza nå, er det denne forvirrede handlingslammelsen som ryster meg mest. Hva er det med verden?

Menneskeverd

Det store helvetet på den andre siden av den knitrende stillheten i telefonrøret utspiller seg rett foran øynene våre, og folk bruker krefter på å diskutere hvem man bør holde med, og å krangle om skyld! Til alle dem som synes det er vanskelig å ta standpunkt i denne saken, vil jeg si – og dette vil jeg hugge i stein, dette vil jeg hviske i alles ører, dette vil jeg mette den tomme stillheten med, dette vil jeg rope over verden:

Det er ikke sant at det er to parter i denne konflikten. I denne krigen finnes bare én side, og den siden heter Menneskeverd. La Verdenserklæringen om Menneskerettighetene være vårt flagg, og hold det høyt i vinden! Her står alle samlet, som bryr seg om dens innhold, uansett nasjonalitet. Mange av dem er israelere, og også de trenger at vi sier stopp. Gode venner sier fra når noen er i ferd med å ødelegge seg selv. Er dere med?

Den andre siden er en avgrunn; død, ydmykelse og bunnløs fortvilelse. Om vi lar de kreftene vinne fram, om vi, vi som utgjør verden, lar dette helvetet få fortsette, hva skjer da med Menneskeverdet? Hva slags betydning får da menneskerettighetene? Det hele blir tomt, monotont, uten mening. Duuut, duuut, duuut, og ingen vil kunne svare.

Angår oss alle

Det er derfor heller ikke sant at dette folkemordet ikke rammer oss. Denne uretten angår oss alle, og jeg tror at det er mye av årsaken til det enorme engasjementet vi har sett de siste ukene. Vi har en moralsk plikt til å ta et standpunkt, og det standpunktet må vi ta med hjertet, med empati, med det som gjør oss til mennesker. Og la det være helt klart: Her er det ikke noe mål å holde seg såkalt nøytral!

Å være nøytral vil si å ikke stå opp mot den urett vi ser. Det betyr å ta den sterkestes parti, å stille seg utenfor urettferdigheten og si: Det er ikke min sak. Og slik ender jakten på rasjonalitet i mer lidelse, slik turer krigsmaskinen fram, slik avler vold mer vold, mens vi lukker våre øyne og håper på fred.

Vi kan ikke tåle så inderlig vel! Vi har plikt til å kjempe! Nordahl Grieg har fortalt oss det før, hva som er vårt sverd: Troen på livet vårt, menneskets verd. Stå opp for det!

Når vi setter Menneskeverdet opp foran oss som et lys og bruker FNs Menneskerettighetserklæring som kompass, så er jakten med ett over, så blir det hele plutselig klinkende klart og tydelig: Staten Israel som okkupasjonsmakt må stilles til ansvar for den enorme urett de har påført ikke bare hele det palestinske folk, men også sine egne innbyggere, i over 60 år. Den politikken Israel fører er ikke til beskyttelse for Israels sivile. Det kan aldri være selvforsvar å stenge inne, undertrykke og bombe et helt folk. Noen vil kjempe tilbake. Noen vil heve sin stemme, og der volden har strippet dem for språk vil volden ta ordet.

Stillheten

Og utenfor? Utenfor rår stillheten. Utenfor er alle linjer brutt. Jeg kommer ikke gjennom, Rasmis mobildekning er oppløst i hvit fosfor, og ingen ord er store nok. «What is happening is a careful destruction of a people and a promised nation», skriver John Berger, «and around this destruction there are small words and evasive silence.» Stillheten. Hører dere?

Gjør noe! Gjør mer! sier Mads Gilbert til oss, og det vil jeg gjenta enda en gang, for det skylder vi Gaza, det skylder vi menneskeverdet. Gjør noe, gjør mer, og til dem som tviler på vår makt til å bryte gjennom verdens store taushet og stille staten Israel for retten, så vil jeg sitere Margaret Mead: «Never doubt that a small group of thoughtful, commited citizens can change the world. Indeed, it is the only tning that ever has.»

Artikkeltags