Snåsamenn og alternativ medisin

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

I kjølvannet av Snåsamannens bedrifter har mange kloke mennesker ytret seg, og forklaringene på det han oppnår synes å gruppere seg rundt følgende modeller:

DEL

Man ser ikke bort fra at det kan være «noe» («mer-mellom-himmel-og- jord»-argumentet), det dreier seg bare om placebo («tankens-og-innbilningens-kraft»-argumentet) og det religiøse perspektivet («det-er-Gud-henholdsvis-djevelen-som-virker»-argumentet). Og rimeligvis; når overnaturlig helbredelse tematiseres, er koblingen til alternativ medisin – og igjen placebo – fristende.

I et leserbrev i Nordlys tirsdag 03.02 får vi forklart at «Alternative terapeuter har ofte bedre tid til pasientene, og ofte er det nok at de lytter til pasientene...» og «Alternative terapeuter er flinke til å framstå som venner...»

Tiltro

Altså: forklaringen på mine behandlingsresultater som akupunktør, er at jeg snakker lenge og mye og vennlig med mine pasienter, skaper trygghet og tiltro, og dermed forsvinner smertene (jeg arbeider hovedsakelig med smerter i bevegelsesapparatet: skuldre, nakke, albuer osv.).

Imidlertid er det noen kiler til sprekker i denne forklaringen: Jeg er sjelden eller aldri førstevalget på mine pasienters liste over behandlere. Jeg befinner meg vanligvis så langt bak at jeg sant å si faller utenfor hele lista. Når folk ringer meg, er gjerne åpningsreplikker: «Nå har jeg prøvd absolutt alt. Nå ringer jeg til og med til deg (!)» Tiltro? Ofte mistro og skepsis inntil det paranoide, ville jeg heller si, men etter 20-40 timer hos fysioterapeut samt atskillige besøk hos kiropraktorer og naprapater i tillegg, er man gjerne så desperate av sine kroniske smerter at man til og med går til det absurde skrittet å ringe til meg.

God tid

Den lange og gode, intime og helbredende samtalen når pasienter har vondt i skulderen består av at jeg sier: «Kan du løfte armen over hodet? Gjør det vondt når du prøver å legge den bak på ryggen? Ok, da begynner vi.» Maksimalt fem minutter – den tiden som er nødvendig for å finne ut hvor problemet sitter, verken mer eller mindre.

Nesten alle får økt bevegelighet og mindre smerter allerede etter få minutter på benken, og er ferdigbehandlet etter 4-8 behandlinger. Når man i tidsrommet kl. 10-17, inkludert tre kvarters lunsjpause, behandler cirka 20 pasienter, er det begrenset hvor mye tid det blir til prat. Folk kommer til meg for å bli kvitt inflammasjoner og svært så konkrete smerter, ikke for å snakke.

God tid? Hvis det er tid og noen å snakke med smertepasienter trenger, kunne helsevesenet sannsynligvis spart milliarder dersom legene bare tok seg litt bedre tid. Jeg synes sant å si jeg hører ekkoet av et uuttalt «vondt i livet»- eller «bare nerver»-argument. Det er utrolig hvor mye smerte man kan tåle, så lenge det er andres smerter.

I mine mange år som sykepleier i det offentlige helsevesenet, tilbrakte jeg ikke få timer med å snakke med folk, men jeg kan forsikre om at jeg med min omsorg og blotte nærvær aldri var i stand til å fjerne selv de minste smerter i muskler og ledd. Og jeg må tilstå at jeg nok var vennligere den gang enn nå. Mine paranormale evner er også temmelig dårlig utviklet. Nå fjerner/reduserer jeg smerter hos mennesker som er så skeptiske at de knapt tror på sine egne opplevelser. Som en av mine pasienter uttrykte det: «Jeg hater å måtte innrømme det – men smertene er borte». Placebo?

Ukjent virkningsmekanisme

Skeptikerne til akupunktur innen skolemedisinens rekker oppgir gjerne som grunn for sin skepsis at man ikke kjenner virkningsmekanismene, og derfor ikke kan anbefale behandlingsmetoden. Her må det være betimelig å minne om to hyppig forekommende ordkonstellasjoner i Felleskatalogen (håndboken over registrerte legemidler): «Antatt virkningsmekanisme» hvilket betyr noe slikt som «vi tror, vi gjetter at...» – samt «virkningsmekanisme ukjent». Det siste trenger neppe nærmere forklaring. Dette hindrer imidlertid ikke at disse legemidlene brukes daglig.

En annen pussig ting er at skepsisen vanligvis omfatter alle former for akupunktur, også der effekten er hevet over enhver tvil. Blant annet finnes det en del svært overbevisende forskningsresultater – noen av dem på bakgrunn av forskning utført ved NAFKAM i Tromsø. Jeg kjenner ikke til hvorvidt noen av forskerne der har «kjøpt sine doktorgrader», («useriøse forskere» synes å være forklaringen når «alternative behandlingsmetoder» rapporteres å virke, stadig ifølge nevnte leserinnlegg), men faktum er i alle fall at NAFKAM drives av den norske stat – med det formål å forske på alternativ medisin.

Den samme skepsisen som tilgodeses klassisk akupunktur møter også den moderne akupunkturformen triggerpunktbehandling. Dette er smertebehandling med såkalt «tørr nål», noe som per definisjon faller inn under akupunkturen. Denne behandlingsformen ble utviklet av professor i medisin, dr. Janet Travell, men det rare er at resultatet av hennes mange års skolemedisinske forskning i Norge som oftest rubriseres under «alternativ medisin». Underlig?

Akupunktur – et fag

Alternativ medisin spenner over alt som har med sykdom å gjøre, og som ikke automatisk omfattes av skolemedisinen. Men av og til ser det altså ut til at mye av det som befinner seg godt innenfor skolemedisinens rammer, for sikkerhets skyld også plasseres i den alternativmedisinske sekk.

Det er kanskje flere av Nordlys lesere som er gamle nok til å huske den gangen Bondepartiet skiftet navn til Senterpartiet. Et motargument var følgende: En bonde er en bonde – ikke en senter. Akupunktur er et fag – ikke et alternativ, et fag som bygger både på gammel erfaringsbasert kunnskap og moderne forskning, og som ville kunne bidra med svært mye også innen norsk helsevesen.

Artikkeltags