Gå til sidens hovedinnhold

Selvinnsikt?

Artikkelen er over 14 år gammel

Tromsø kommune sitter på en haug udetonerte klasebomber. Ingen av dem alene har katastrofal virkning, men samlet vil de ha lammende effekt på dagens regime. Det finnes faktisk manøvre som er så graverende at det ikke er muligheter for dekkoperasjoner.

Den politiske ledelse samt administrasjonen er allerede under granskning for ansettelsesforhold. I tillegg sitter de på utallige skriftlige klager, rapporter, brev, «varme» personalsaker, tidligere dommer i Arbeidsretten, medieomtalte «blemmer» og i tillegg uttalt kritikk fra fagorganisasjoner.

Likevel velges den absolutt mest stupide strategi; fornekting i alle henseende av ubestridelige fakta. Ansatte som har kritiske innspill eller er uenige med formelle/uformelle ledere, blir behandlet som whistle-blowers i et eneveldig system. De blir fortiet, frosset ut og tvunget ut i sykemelding ettersom stillingen blir en belastning for etaten og derved «lagt død». På denne måten skaper kommunen selv høyt sykefravær gjennom kronisk inkompetanse innen konflikthåndtering. Adekvate ressurser blir skjøvet ut av arbeidsmarkedet for det som opprinnelig var bagateller.

Smertelig møte

Samarbeidet med NAV må være ekstremt mangelfullt når det kommer til spørsmål om å bevare kvalifisert arbeidskraft i sin stilling. Svært mange har hatt et smertelig møte med en stor organisasjon som i høyeste grad er konfliktorientert – ikke opptatt av løsninger. Det finnes ingen fora for konstruktiv dialog når «reglene» tilsier at det til enhver tid høyeste leddet i hierarkiet har monopol på sannheten.

En arbeidsplass med over 4000 ansatte har historisk kunnet styre med tradisjon og autoritet, og i siste instans – frykt og trusler. Det var i en tid da det fantes nøysomme, fornuftige ledere, monopolene besto og det ikke for alvor var satt søkelys på ansattes juridiske rettigheter, arbeidsgivers begrensninger og ytringsfrihet. Nå er truslene første og eneste våpen samtidig som anstendig personalpolitikk er passé.

Som ansvarlig arbeidsgiver, burde Tromsø kommune lagt seg langflat og krevd uavhengig gransking allerede mange år siden tilbake. I en rettsstat er det klare grenser mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Tromsø kommune har ved flere anledninger representert samtlige instanser – og i tillegg tatt på seg bøddelrollen med utsøkt glede.

Nesten okkult

I ettertid framstår det nesten okkult at et betydelig antall personer gjennom mange år forteller at de er utsatt for overgrep og trakassering av arbeidsgiver, samtidig som det er totalt fremmed for ledelsen. X-Files, eller skylapper? Uansett, med så begrenset kontakt til «grasrota» er det neppe snakk om rette menn på rett plass?

Med så drastisk organisatoriske, individuelle og kulturelle mangler, er altså Tromsø villig til å påta seg ansvaret for vinterleker i 2018. Det blir som tilfellet USA; administrasjonen er ute av stand til å takle noen muslimer, men er samtidig positiv til planene fra Pentagon om å være forberedt til kontakt med fremmede sivilisasjoner.

Her foreligger et bunnløst gap mellom ambisjoner og evner.