Sametinget, en trussel mot demokratiet?

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

På lederplass i Nordlys 6. november gir avisen tilkjenne at den har tapt tilliten til Sametinget og samenes måte å utøve den makt de er gitt igjennom Finnmarksloven (FL).

DEL

Mange politisk bevisste mennesker i Finnmark, med eller uten forbindelser tilbake til urtiden, deler avisens oppfatning. I Finnmark går debatten like intenst halvannet år etter FL ble vedtatt. Hensikten med dette innlegg er å peke på hva som er grunnleggende galt med FL.

La oss starte med det positive. Det prinsipielt riktige med FL er den lokale forvaltning og betraktningen av de store områder det her er snakk om som en fellesskapets eiendom. Det er også riktig at dette skal være eiendom hvor individuelle rettigheter ikke skal være basert på etniske kriterier.

Noe av det mest problematiske med FL finner vi i første setning i § 4 som lyder: Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. I siste setning understrekes at Ved vurderingen skal Sametingets retningslinjer legges til grunn.

Overstyring

Dette innebærer at i Finnmark er Sametinget nå gitt en myndighet til å overstyre Plan og bygningsloven (PBL). PBL er en landsomfattende lov som er grunnlaget for all kommunal planlegging. Hver fjerde år må kommunene gjennomgå sine planer for bruk av arealene innenfor kommunenes grenser, uavhengig av eierforhold og om arealene er inn- eller utmark. FL gir i realiteten Sametinget all makt i vesentlige deler av det politiske planarbeid i alle kommuner i fylket.

Et springende punkt blir derfor om Sametinget er demokratisk berettiget som organ for kommunene? Spørsmålet er viktig fordi demokrati betyr at folket ved valg skal kunne påvirke de beslutninger de utsettes for. I så tilfelle er representativiteten gitt av valgoppslutningen. Sametinget velges som kjent av og blant manntallsførte samer. Svaret på spørsmålet må derfor bli et klart nei. En kunne selvsagt vise til at det er kun de spesifikke samiske forhold som Sametinget skal befatte seg med, med da må lovgiver være klar i sin beskrivelse av hva som er spesifikt for bruk av utmark i samisk næringsutøvelse, samisk samfunnsliv og kultur. Disse formuleringer dekker virksomhet som i beste fall skiller seg ut ved bruk av samisk tale og bekledning.

Hensynet til reindriften har i alle år vært med når kommunal utmark har vært berørt, og reindriftsnæringens organer klarer seg fremdeles aldeles utmerket i forsvaret av disse. Som kjent ligger den offentlige styring av reindrifta ikke under Sametinget, men under landbruksministeren.

Gråte eller le

I ovennevnte lederartikkel uttrykkes også fortvilelse over manglende klokskap i Sametinget og FE-ledelsen. Om en her skal gråte eller le, skal være usagt, men jeg velger å prøve meg med en forklaring.

Sametingets 43 representanter er sammensatt ut fra ønske om geografisk representativitet. Landet er inndelt i 13 valgkretser. Ni valgkretser velger tre representanter og fire velger fire. De 13 valgkretsene har høyst forskjellig antall velgere. I hver valgkrets stiller partier eller interesseorganisasjoner sine lister, i Kautokeino i alt åtte. Antall stemmer bak hver representant varierer fra 63 i Nordre Nordland til 277 i Kautokeino. Gjennomsnittlig står det 207 stemmer bak hver representant i Sametinget. 8928 stemmer ble avgitt ved valget i 2005, herav 5142 i Finnmark.

Resultatet er at åkeren hvor man skal høste politisk forstand og lederskap, er usedvanlig skrinn. Vi vet at rekruttering til politiske verv i sin alminnelighet ikke er god i dagens Norge. I mange av valgkretsene til Sametinget kan nominasjonsprosessene ikke samle mange sjeler. At dette speiles i kvaliteten på Sametingets arbeid, bør derfor ikke forundre noen. Den sørgelige konklusjon blir da at det kommunale politiske liv i Finnmark i stigende grad blir overstyrt av et kvalitativt svakt organ, et organ hvis legitimitet og formål ikke berettiger dets ambisjoner.

For de øvrige av fylkene hvor Sametinget har sine valgkretser, skal en nå innføre en ordning for tidligere statsgrunn som det en har fått i Finnmark. Det vil være å håpe at man gjør en grundig evaluering av erfaringene fra Finnmark, før man går videre.

Artikkeltags