Sameland

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Henry Minde har en artikkel i Nordlys av 03.03.08, under tittelen «Selvbestemmelse for urfolk». Over artikkelen er det en undertittel som er interessant. «Det er et paradoks at en betydelig del av finnmarksbefolkningen har unngått å se at de er gratispassasjerer på det samiske toget». Jeg tror det er en riktig observasjon.

DEL

Alle som har fulgt med i mediene, kjenner til samenes påstand om utallige overgrep mot samene fra storsamfunnets side. De som har tort å benekte disse påstandene, er av samene blitt betraktet som rasister.

Jeg har ikke vært spesielt interessert i samesaken. Grunnen til at jeg tar det opp nå, er min irritasjon over fortielsen om begivenhetene både forut for, under og etter demonstrasjonene i Stilla. Det eneste gode denne begivenheten førte til, var at samene fikk sin identitet bekreftet, og vist fram sin kultur og sine tradisjoner. Samene har vært utrolig dyktige til å utnytte denne situasjonen, men de har glemt å lære seg begrensningens kunst.

Yngre mennesker har ikke peiling på hva som hendte i Finnmark etter krigen, særlig i begynnelsen av 80-årene. Det er grunnen til at jeg nå setter igang noe som jeg må kalle «grasrotforskning», siden jeg ikke har noen tittel å skilte med.

Min «forskning» er basert på egne erfaringer, alle avisutklipp jeg har samlet på, og den litteratur jeg har tilgjengelig. Men jeg innrømmer straks at jeg tilhører de forskere som begynner i den gale enden; først resultatet, så forskning for å underbygge resultatet. Jeg kommer til å se det hele fra min egen og storsamfunnets side.

Selv er jeg et produkt av «De tre stammers møte»; oppvokst i en sjøsamebygd, der de fleste snakket tre språk. Selv har jeg ikke problemer med å forstå Lyngen-samisk, men jeg har problemer med å artikulere det vanskelige språket, da mine foreldre snakket bare norsk til oss barna. Jeg var klar kandidat til samemanntallet, men jeg mente det ikke var riktig å framheve en folkegruppe framfor en annen. Det mener jeg fremdeles. For øvrig er jeg så gammel at jeg har opplevd Alta-saken og mer til.

Tidligere fylkesmann Anders Aunes Finnmark

Oppegående mennesker i Nord-Norge som levde i den tiden vi her snakker om, kjente i store trekk hva som hendte i Finnmark etter krigen. For å finner fram en del detaljer, tar jeg likevel fram boka til Anders Aune, «Kongens mann i nord», som kom ut i 1996. Aune virket i Finnmark fra begynnelsen av oppbyggingstiden etter krigen; i lang tid som fylkesmann. I boka bekrefter han det alle her nord visste, at det var stor mangel på elektrisk kraft den første tiden etter krigen.

Aune var en sterk og modig person. Han var Ap-mann, men mot slutten av sin periode som fylkesmann, ble han uenig med partiets syn på utviklingen i Finnmark. Sammen med noen sympatisører, opprettet han en egen liste til Stortinget i 1989, den såkalte Aune-lista. Han kom inn på tinget.

Kraftutbyggingen i Finnmark

Ifølge Aune var kraftverket i Kongsfjord utbygd, og et nytt kraftverk i Gandvik skulle gi strøm i overflod. Det ga den ikke. Og senere utbygging i Pasvikelva og Adamselva i 60-70 årene, ga heller ikke en sikker leveranse, fordi forbruket steg i takt med utbyggingen. Til tider måtte man ty til «russekraft», (til tider også fra Finland og Sverige). Allerede tidlig i etterkrigsårene kom Alta-utbyggingen på tale.

Utbyggingen av Alta- og Kautokeinovassdraget ble aktuell i slutten av 60-årene. Neddemming av Masi ble snart forkastet på grunn av sterke protester. Så å si alle mente at en slik utbygging ville være et overgrep mot befolkningen i Masi. Aune tror at det var denne neddemmingen demonstrantene seks år senere demonstrerte mot. Det var bare lederne av demonstrasjonen og befolkningen her nord som visste at demningen i Tverrelva ikke beslagla en eneste kvadratmeter beiteland, og stengte heller ingen trekkveier. De fleste som demonstrerte mot utbyggingen, visste ikke hva de demonstrerte mot. Alta-demonstrasjonen utviklet seg fra naturvernsak til samesak. Samene var en undertrykt og forfulgt minoritet. Storsamfunnet tolk deres land, bit for bit.

Grasrota var sint

Befolkningen i Troms og Finnmark var irritert og forbannet på demonstrantene i Stilla. Det viser så å si alle avisutklipp jeg har funnet fram. Man merker en underliggende nærmest raseri over at det var venstrevridde akademikere ved universitetene som satte det hele i scene. For at man skal forstå den nærmest ladede stemningen, vil jeg vise noen utklipp fra avisene, alle sterkt nedkortet og en smule redigert. Det kan være passende å begynne med det som vel kan kalles starten på galskapen.

I Lofotposten av 09.02.81 vises utdrag av en samtale som kjendisen Mikkel Anders Gaup hadde hatt med bladet Finnmarken. Han var en av sju samer som sultestreiket utenfor Stortinget. Da han fikk vite at hverken Jiesjavri eller Joatka ville bli utbygd, visste han at den beskjedne utbyggingen som var planlagt, ikke berørte de samiske interessene i det hele tatt. Finnmark trengte strøm og arbeidsplasser. Gaup sier at det var folk fra Rød Ungdom, Klassekampen, AKP og beslektede politiske grupperinger som fikk oss stakkars samer til å spille rollen som en undertrykt minoritet. Og et godtroende publikum slukte rått alt det som ble presentert fra lavvoen. Så langt Mikkel Anders Gaup. For egen del tror jeg heller ikke at samekvinnene som okkuperte statsministerens kontor, gjorde det på eget intiativ.

Avisa Sagat av 28.01.81: Komiteen for orden og arbeid i Alta har arrangert en underskriftskampanje. Man ber utenbygds demonstranter forlate Alta. Fire tusen finnmarkinger har protestert mot de ulovlige aksjonene i Alta. Blant disse er 431 fra Kautokeino, 65 av disse er reindriftssamer.. Det er storting, regjering og domstolene som er landets myndigheter, heter det i en pressemelding fra Trygve Andersen, Einar Mannsverk og Egil Nilsen.

Bladet Nordlys av 14.01.81: Vi må bøye oss for de vedtak som valgte organer har fattet, ellers vil vi få anarkistiske tilstander, sier reindriftssamene Henrik Hætta, Anders Gaino, Jon Morten Hætta og John Hætta. Anleggsvegen er en fordel for oss, og gir lettere adkomst til de områder hvor vi arbeider. Det er galt at samefolket blir diskriminert,og at storsamfunnet tilriver seg samisk land. Vi er borgere av det norske samfunn. Vi har de samme rettigheter og plikter som andre nordmenn, og har de samme rettigheter til å bli hørt. Problemene i Stilla er ikke et sameproblem.

Nordlys av 24.01.81: Sirma Arbeiderlag, ved Magnus Varsi, sier at for noen tiår tilbake var vi totalt isolert og manglet både kommunikasjoner og elektrisk kraft. Vi er stolte av vår bygd, og myndighetenes tiltak er kommet både samefolket – og bygder tilgode. Vi gir vår regjering honnør for fast holdning mot krefter som forsøker å skape splid og uvennskap mellom folket.

Også Lavangseidet og omegn sameforening, ved Idar Reinås fra Midt-Troms, støtter regjeringens handlemåte i forbindelse med aksjonen i Stilla.

Einar Vold fra Harstad, (Nordlys 29.01.81), spør om lovligheten av å påføre skattebetalerne millionutgifter hver eneste dag.

Mange undret seg over hva slags mennesker det var som hadde tid og økonomi til å trosse regjering og storting, uten å forstå noe av bakgrunnen. Man visste jo at det var akademikere og høylærde fra universitetene som satte det hele i scene og ledet demonstrasjonen i Stilla. Men den alminnelig oppfatning var at det var berme fra hovedstaden og andre byer som var i overvekt.

Margaret Solo-Olsen forteller at hun under et besøk i Fristaten Christiania i København, snakket med flere unge mennesker. De syntes ikke å ha nok til livets opphold, men sannelig hadde de ikke vært i Stilla og demonstrert mot kraftutbyggingen.

Reineier Isak Th. Trumf fra Kautokeino sier i Nordlys av 24.01.81 at når jeg/vi leser aviser, hører på radio eller ser på TV, er det flyttsamer som står i fremste rekke i Stilla. Den 16.01 ble det på TV opplyst at det var fem-seks flyttsamer som ikke ville flytte seg fra leiren. Han var spent på hvilke samer det var. Men han så bare ukjente ansikter. Her i Kautokeino er det flere eldre samer som spør hvorfor TV ser samer som ikke er der. «Kanskje flyttsamene er så små at de ikke vises på TV».

Einar Vold fra Harstad spør også blant annet om hvem som skal betale millionutgiftene som samfunnet påføres hver eneste dag.

Vi må en liten runde tilbake til valplassen. Et litt radikalt innlegg i Nordlys av 20.02.82. der navnet er falt ut. Vedkommende synes å være godt informert historisk. Han behandler blant annet antall rein idag og i historisk tid. Han kommer med en kraftsalve mot de han mener er forstyrrede personer i Tromsø. Han nevner 15 leger, psykiatere og psykologer, og nevner spesielt sosialantropologene Harald Eidsheim og Helge Kleivan med flere.

Også flere kjente politikere i Troms og Finnmark, deriblant Harald og Axel Samuelsberg, Nils Jacobsen og Margit Hansen-Krone, uttaler i mer utdypende artikler om behovet for strøm i Finnmark, og om den fullstendig misforståtte aksjonen i Alta. Jeg har et utall av avisutklipp som på hver si måte belyser strømmangelen i Finnmark, Alta-utbyggingen, samer og storsamfunnet med videre.

Mediene og intelligensen i Oslo

Radio, TV og hovedstadsavisene hamret løs om kampen i Stilla. Særlig var klipping av lenker og kampen med hver enkelt person et yndet motiv. Akademikere og professorer med ærefulle titler førte an, godt hjulpet av Universitetet i Tromsø. At utbyggingen overhodet ikke berørte samene, ble ikke nevnt med et ord. Ikke et ord om befolkningens rop om strøm og fortvilte kamp mot demonstrantene. De her nord som var mot utbygging, var noen få oppriktige naturelskere, en del miljøaktivister, og kanskje også noen ekstremister; som han som sprengte en bro og rev av seg armen. At deler av Altas befolkning var mot utbygging, var legitimt. De fryktet konsekvensene for laksen.

Myndighetene var forvirret og fortvilet

Europa og store deler av verden var sjokkert over nordmenns trakassering av en minoritet. Norges gode navn og rykte som verdens humaneste og prektigst nasjon på alle områder, stod på spill. I 1980 ble Samerettsutvalget opprettet. Utvalget fikk naturligvis en overvekt av samer. Hva som rørte seg i stortings- og regjeringskretser i disse tider, har jeg ingen viten om. Noe beroliget ble man vel da Høyesterett opphevet Alta herredsretts frifinnelse av tre folkeaksjonsledere, fordi nødrett som grunnlag for frifinnelsen ikke ble godtatt. Men jeg mener å vite at etter at vedtak om utbygging først var fattet, stod myndighetene fast.

Jeg har et tjuetalls utklipp av Dagbladet fra 1981. Ikke et representativt antall, men utrolig innholdsrikt. Der finner man at landets ledende intellektuelle personer med gjeve titler ikke hadde fått virkeligheten med seg. Noen av disse holdt seg mer i bakgrunnen, men bar fram ammunisjonen, mens andre var mer aktive og deltok direkte i sabotasjen. Blant de første nevner jeg navn som regissør Arne Skouen, professor Arne Martin Klausen, redaktør Arve Solstad m.fl. Blant disse var også eventyreren Helge Ingstad. Dersom han hadde brukt sine truger også på Nordkalotten, ville hans artikkel fått en annen vinkling.

Dagbladets journalister Andreas Hompland, Gudleiv Forr og Arne Finborud forsøker, sin profesjon tro, å vinkle sine artikler fra flere sider. De bommer totalt. Journalist Arne O. Holm klarer det litt bedre. Dagbladets utsendte Vidar Ystad og Ola Røe, finner 50 samer blant 200 demonstranter. Reineier Isak Th. Triumf finner ingen. Man fristes til å tenke at det var professorene Nils Christie, Thomas Mathiesen og Arne Næss m.fl., og kanskje noen av de narkomane fra Christiania, som hadde iført seg samekofter. Til slutt nevner jeg at etnograf Helge Kleivan spådde at i 1982 ville 50.000 demonstranter innta Finnmarksvidda

I mine utklipp finner jeg også mer moderate oppfatninger. Professor Sverre Marstrander tar under overskriften «Arkeologiske villfarelser» Helge Lykke i skole i Nordkalottens historie og samenes opprinnelse. Professor Gudmund Hernes og h.r. advokat Nils Moe, advarer mot følgene ved sabotering av landets lover. Jeg må også gi Gudleiv Forr kredit når han etterlyser embedsmenns lojalitet mot regjering og Storting.

Jeg finner det passende å innskyte her at det vakte ganske stor oppsikt her nord, da senere statsminister Gro Harlem Brundtland uttalte at Alta-utbyggingen var et mistak. Det kjentes som et slag i ansiktet på befolkningen her nord, og hennes popularitet sank da også til bunns.

Historisk tilbakeblikk

Jeg vedgår å kjenne historien på Nordkalotten bare i bruddstykker. Tidspunktet da forordningen om fornorskning av samene ble iverksatt, er jeg ikke sikker på, men det må være lenge siden. Det er ikke noe som tyder på at hensikten var å trakassere samene, og historien beretter da heller ikke om noe slikt. Hensikten var vel heller å fortelle andre nasjoner at dette var norsk land. Jeg mener å vite at datidens myndigheter hadde erfaringer om og fryktet at de mektige tsarer i Russland, hadde kastet sine øyne mot Nordkalotten for muligens å få tilgang til havet i nord. I nyere tid er det jo kjent at Lappo-bevegelsen i Finland under forrige verdenskrig hadde et Stor-Finland som uttrykt ide, og at Nordkalotten var inkludert i deres planer.

Hva fornorskningen førte med seg i eldre tid, og hva samene var utsatt for av overgrep dengang, kan vel historikerne berette om. Vi har hørt historier om hva minoritetene i Amerika, Australia og landene som ble okkupert av kolonimaktene, ble utsatt for, så samene burde la være å antyde at de har vært for tilsvarende behandling. Sett i historiens lys mener jeg at Norge kommer hederlig ut når det gjelder behandlingen av sine minoriteter.

Kautokeinoopprøret i 1852

Men vi vet at historien ofte blir fargelagt av fortelleren, alt ettersom hva man ønsker hvordan leseren skal oppfatte den. Nylig er filmen om Kautokeino blitt vist. Filmen er blitt mottatt med skrekkblandet begeistring. Jeg har ikke sett filmen, men jeg antar at hendelsene er noenlunde korrekt fortalt, sett fra samenes synspunkt. Filmen er regissert av Nils Gaup, som selv er same. Og kulturminister Trond Giske kunne fortelle at denne filmen er viktigere enn 100 lærebøker. Men den forteller ikke hele sannheten.

Sosialantropolog Ivar Bjørklund ved UiT, behandler i en fyldig artikkel i Dagbladet av 26.01.08. historien sett med myndighetenes, «skurkenes» øyne. Skurkene representerer moderniteten, den nye tid, som inntar også Kautokeino. Lensmann Bucht skulle håndheve nye tidsmessige lover og forordninger. Handelsmann Ruth skulle ivareta lokalbefolkningens interesser ved kjøp og salg av diverse produkter, etc. Gruveanlegg i Kvenangen skulle gi arbeidsplasser. Og presten Stockfleth – selve skurken – forsøkte å etablere et begynnende lokaldemokrati. Han prøvde å begrense spritsalget på vidda. Han prøvde å få igang et skolevesen, innførte samisk rettskrivning og utga samiske lærebøker. Han forbedret helsevesenet ved at distriktslegen i Alta skulle betjene også Kautokeino.

Ivar Bjørklund trekker paralleller også til det moderne samfunn. Som eksempler nevner han dagens situasjon i Irak og Afghanistan, og for øvrig også i andre land der også Norge er involvert. Han mener det ikke er urimelig å sammenligne lederne for opprøret, Aslak Hætta og Mons Somby med dagens selvmordsbombere. De var forberedt på å late sine liv. «Jeg var i rætferdighet da jeg gjorde det», var Mons Sombys siste ord på skafottet. Som vi idag oppfatter Taliban og andre opprørsbevegelser som terrorister, kan man med akseptabel grunn kalle opprøret i Kautokeino som terrorisme, mener Ivar Bjørklund.

Litt nyere historie

Jeg kjenner vel heller ikke den nyere historien særlig godt, men noe har jeg jo plukket opp gjennom et langt liv. Jeg tror at det som forårsaket den største bitterhet hos samene, ligger mer på et psykologisk plan. Men mer konkret tror jeg anklagene mot storsamfunnet knyttet seg til fornorskningen. Det gjaldt vel særlig samebarna på norske skoler. De måtte bo på internater, og lærte verken norsk eller samisk, fordi det ikke fantes lærere som kunne begge språk. De følte seg isolert, bortglemt, de var fortvilet, de gråt sårt og lengtet desperat hjem til mor og far. Man får stor medfølelse med disse barna.

Men også her tror jeg vi er nødt til å trekke paralleller, denne gang til norske barn. Mange barn ble den gang, på grunn av fattigdom, og annen nød, bortsatt til fremmede. De fikk ikke alltid en kjærlig behandling. Noen ble sendt til barnehjem. I dag vet vi hva disse barna ofte blir utsatt fra deres foresatte. Andre ble inne på forskjellige institusjoner, der de ofte ble mishandlet. Vi har ganske nylig hørt makabre historier om dette ved en institusjon i Tromsø. Disse barna gråt også ofte sårt. Og så må vi heller ikke glemme en annen minoritet i vårt land, taterne, som virkelig ble direkte trakassert av myndighetene og det norske folk.

Samenes skam

Jeg mener selv å vite en hel del om akkurat dette. Jeg er selv blitt kalt lyngsfinn på fotballbanen den gang jeg var spiller ny. Men jeg følte meg norsk, så jeg følte meg mer enn likeverdig med snørrongan fra Tromsø. Men samene med kofte ble ofte møtt med nedverdigende blikk og ofte hånlige flir fra mange dumme nordmenn. Ofte ble de karikert og latterliggjort av datidens standupkomikere. Det skyldtes vel at de var i mindretall, at de levde under primitive forhold på vidda etsteds. De bar en underlig klesdrakt. De snakket et kaudervelsk som virket komisk når det ble dårlig oversatt til norsk.

Samene er et intelligent, strevsomt og jordnært folk. De har alltid vært kjent for å kunne utnytte enhver situasjon til egen fordel. Det gjorde de også på en eminent måte under Alta-kampen, der også deres psykologiske nedarvede egenskaper og strategiske evner ble utnyttet til siste trevl. Det viser de også når de ved enhver anledning hevder at de ifølge diverse vedtatte konvensjoner er et urfolk, selv om urfolkstatus krever at man fremdeles lever som stammefolk, og ikke er integrert i storsamfunnet. Denne selvmotsigelsen burde være et problem, men det er hensiktsmessig å glemme det. En påstand som gjentas ofte nok, får ofte et skinn av sannhet. Dette forklarer hvordan de har klart å erobre en ledene stilling både sosialt, politisk og ikke minst økonomisk her nord, om ikke på bekostning av, så i motsetning til Nordkalottens andre minoriteter.

I all den viraken vi har hatt, og all kjeklingen som fremdeles pågår for fullt, glemmer vi det viktigste element i samenes nyere historie. Allerede på 50-60-tallet, og kanskje før, innså storsamfunnet den urettferdige behandling samene hadde vært utsatt for. Det er en ironisk kjensgjerning, at det er fornorskningen som har ført samene dit de er idag. Uten den hadde samene muligens fremdeles bodd som stammefolk på vidda. Da ville de blitt betraktet som urfolk, og oppnådd den beskyttelse hva ILO nr. 169, og andre menneskerettskonvensjoner gir, og som de søker etter.

Snuoperasjonen

Tidligere fylkesmann i Finnmark, Anders Aune, forteller i sin bok at søkelyset mot samenes situasjon fikk en styrke som knapt noen hadde drømt om. Myndighetene satset på å bevare og utvikle den samiske kulturen. En egen læreplan for grunnskoler med samiske barn ble utarbeidet. Man satset på utdanning av samisk ungdom. Man bygde nye skoler, ungdommen fikk videregående utdanning og kom inn på universitetene. Det ble reservert plasser for samisk ungdom ved flere høyere skoler. Samiske studenter fikk mellom kr. 7000 og kr.10.000 i stipend hver måned, mens andre fikk tilsvarende i årlig stipend. På en rekke andre områder i samfunnet, fikk samene spesielle fordeler.

Og hva koster så alt dette? Jeg har ikke funnet det svært viktig å få bragt dette på det rene. Men journalist Skjalg Fjellheim sier i en avisartikkel fra 2002, at Stortinget det året bevilget kr. 486 millioner til samiske formål, derav kr. 190 mil. til Sametinget. Ifølge dette må det gjennom årene være bevilget flere milliarder kroner spesielt til samene. Sametinget har 39 valgte representanter. Av pengene som bevilges, går en fjerdedel til byråkratiet, hvor det er 100 ansatte. At der også skal være 10 direktører som jeg også har hørt, har jeg vanskelig for å tro. Sametingsbygget alene koster 144 millioner kroner. Hva etableringen av tinget kostet tilsammen, kan en jo tenke seg.

Etter sitt besøk i Karasjok i 2002 sitter journalist Skjalg Fjellheim igjen med mange, til dels motstridende, inntrykk. Noen er stolte over å representere samene på Sametinget, mens andre er utålmodige og føler seg oversett, og nedverdiget. Andre oppfatter Sametinget som et slags politisk teater. Det var også mange som, i spøk eller kanskje alvor, foreslo å gjøre som vardøværingene – legge ned sine verv i protest mot politisk ignoranse i Oslo. Om det er en tilsvarende situasjon idag, vet jeg for lite om. Men der er neppe skjedd store forandringer.

Jeg vet at blant eldre folk her nord ser man på Sametinget som et slags «leketing» som i virkeligheten har liten berettigelse. Selv tror jeg at det ville være nyttigere for samene dersom millionene var brukt på andre måter. Det tror jeg også samene om en tid vil finne ut.

ILO-konvensjoner

Arkeolog Karstein Adriansen har utgitt boka «Er samene Finnmarks urbefolkning». Boka er en redigert versjon av hans doktoravhandling om samme tema, som han skulle forsvare ved Universitetet i Trondheim. Han ble nektet dette med den begrunnelse at avhandlingen ikke holdt mål faglig sett. Dette har han protestert mot, og begrunnet dette ved enhver anledning, nå sist i to artikler i avisa Nordlys. Til tross for at hans motstandere ved UiT har truet med å kaste hans bok på bålet, har ingen så vidt jeg har hørt, kunne påvise direkte feil ved boka.

Jeg har tillatt meg å hente en del viktige informasjoner fra boka om ILO-konvensjoner, og den betydning disse har fått i den videre utvikling i samesaken. Informasjonene er så stert komprimert, at jeg ikke er sikker på om uinnvidde har noen nytte av dem.

ILO-konvensjon nr. 107

Denne konvensjonen fra 1957, behandler spesielt urbefolkningers situasjon, og krav om rettigheter som burde stadfestes for disse. En av betingelsene for å få urfolkstatus, er krav om at befolkningsgruppen lever under stammeforhold, og enda ikke er integrert i samfunnslivet i vedkommende land, og hvis sosiale, økonomiske, og kulturelle stilling hindrer dem til fullt å dra nytte av de rettigheter og fordeler andre av befolkningen nyter. (Dette kravet er et avgjørende kriterium også når det gjelder ILO nr. 169). ILO-K107 ble fremlagt for Stortinget i 1958 for ratifikasjon. Etter regjeringens syn fantes det ikke slike befolkningsgrupper i Norge. Av interne dokumenter går det fram at forholdet til den samiske befolkning uttrykkelig ble vurdert, og regjeringen fant ut at ILO-K107 ikke kunne anvendes for disse. Stortinget sluttet seg til dette.

Samerettsutvalget

10. oktober 1980 etablerte regjeringen Samerettsutvalget. Det ble gitt visse forutsetninger om hva og hvem medlemmene skulle representere, deriblant kommuner med samisk befolkning. Utvalget skulle ha 16 representanter.

Nordisk samisk institutt og Norske samers riksforbund krevde egen selvstendig representasjon i utvalget. Uten å forstå hva det betydde for den senere utvikling, ble utvalget etter diskusjoner utvidet med to samiske representanter. Derved fikk utvalget en slagside til samenes fordel. I utvalgets arbeid ble dette utnyttet til det ytterste. Det samiske synet ble grundig referert i utvalgets delinnstillinger, mens de øvrige medlemmers grunngivning for å stemme imot, ble omtrent ikke nevnt.

Fungerende Norsk Sameråd, som var opprettet tidligere av regjeringen i samråd med forskjellige representative organisasjoner, ble nedlagt. Istedet skulle det etableres et eget sameting med valgte representanter. Ved valget av representanter til Sametinget, skulle bare registrerte samer delta. Det skulle vise seg at vedtaket fikk avgjørende innflytelse i den senere utvikling av samesaken.

Fra Samerettsutvalget ble det 31. mars 1981 sendt et brev til justisdepartementet, vedrørende deres behandling av ILO-konvensjon nr. 107. I brevet, som er meget langt, diskuteres synspunkter og alternativer i juridiske formuleringer. Hva brevet egentlig rekommanderer, er vanskelig for en legmann å forstå, men med et samisk flertall i utvalget, kan man jo utlede noe. Samerettsutvalget anbefaler likevel at regjeringen ikke bør ratifisere ILO-konvensjon nr. 107, før Samerettsutvalget er ferdig med sitt arbeide. Det arbeidet var ennå ikke sluttført i år 2001.

ILO-konvensjonn nr. 169

27. juni 1989 vedtar FN, FAO, UNESCO, WHO, og det inter-amerikanske indianske institutt det som blir kalt «Konvensjonen om urbefolkninger og stammefolk 1989». Konvensjonen har 44 både korte og lange avsnitt (artikler). Det må et grundig studium til for å klare å absorbere dette stoffet. Det er allment kjent at Norge var en aktiv pådriver for å få vedtatt konvensjonen.

18. mai 1990 vedtok Stortinget ILO-konvensjon nr. 169, som ble godkjent i statsråd samme dag. Det forelå uttalelser fra ialt 21 organisasjoner og institutter, men forslaget ble ikke sendt ut til høring. Det har vel neppe hendt tidligere at et så vidtrekkende forslag er blitt vedtatt av storting og regjering i en slik rakettfart. Jeg har stor beundring for de krefter som klarte å utnytte myndighetenes Alta-kompleks i den grad til egen fordel. Ifølge sin pådriverrolle, er det naturlig at Norge var det første land som ratifiserte konvensjonene. Sverige og Finland var senere i avtrekket, og har ennå ikke ratifisert ILO-konvensjon nr. 169. De hadde ikke opplevd et Alta-opprør, og etter at de har sett utviklingen i Norge, kan det hende at de er blitt enda mer betenkt.

Til tross for massive protester fra en lang rekke lærde, tviholder samene på sine rettigheter ifølge omtalte konvensjon og andre menneskerettigheter man påstår å ha ifølge diverse konvensjoner, både i FN og andre organisasjoner. Slike rettigheter som er spesielle for samene, finnes ikke.

Sametinget

I 1980 ble det aktuelt å ta stilling til om en skulle beholde det tidligere indirekte valgte sameråd, eller etablere et sameting. Aktuelle fylker og alle kommuner i Nord-Troms og Finnmark skulle være med i en høringsrunde. I 18 av finnmarkskommunene forelå enstemmige vedtak om å beholde Samerådet i stedet for å opprette et sameting. I tre kommuner valgte man å opprette Sametinget.

Tross den massive motstanden fra kommunene, ble Sametinget likevel opprettet. Samene hadde oppnådd et viktig mål for videre ekspansjon. Sametingets juridiske konstruksjon, og dets legitimitet som en maktfaktor på Nordkalotten, har vært lite diskutert offentlig. Det juridiske må jeg la ligge. Men jeg mener at man i en slik uvanlig situasjon som neppe dekkes av noe lovverk, også må kunne stille spørsmål som er basert på vanlig bondevett. Vi har to nasjonalforsamlinger i vårt land, Stortinget og Sametinget. Vi har to flagg og to nasjonalsanger. Med andre ord, vi representeres av to nasjoner både i FN og i en rekke andre sammenhenger. Nå vil Aili Keskitalo til OL i Kina for å representere sitt eget land – Sameland.

Hva er det samene vil?

Først vil jeg poengtere at de fleste av den samiske befolkning som virkelig led under fornorskningen og mulige andre overgrep, er døde. Så hva er det egentlig samene, nysamene og plastikksamene krever av storsamfunnet?

Jeg siterer først en uttalelse fra tidligere sametingspresident Sven Roald Nystø: «Samene kan ikke stå på egne ben uten at vi får forvalte naturresursene i egne områder». Menes det tapt beiteland ved kraftutbygging, og militære skytefelt? Aller først er det uhyre lite beiteland som er overtatt av storsamfunnet. For det andre så har reintallet bare økt i de siste årene. Og har ikke samene behov for strøm, eller skal de bygge egne kraftverk? Og skal de selv forsvare vidda, i tilfelle vi blir angrepet? Med å stå på egne ben, må han mene en samestat med en selvstendig økonomi. Han sier ikke hva som skal erstatte de hundrevis av millionene som samene hvert år får fra staten. Reindriften går med 70 millioner i underskudd hvert år.

Andre store verdier på vidda er det vanskelig å se. Mineraler som kanskje finnes under bakken, får jo ingen lov å røre. Den godeste Nystø må jo ha kastet sine øyne på fisken og oljen.

Overgrep

Det kommer stadige ikke bare krav, men beskyldninger om overgrep fra samene. Jeg ser i avisa for en tid tilbake at professor Ole Henrik Magga er skuffet over at Stortinget ikke ga etter for Sametingets krav om at overvåking av samer skulle innrapporteres til FN. Professoren vet godt at under den kalde krigen ble overvåkingen opptrappet; det er ikke bare samer som er blitt overvåket. Også en person i min nærmeste familie fikk samme skjebne. Vedkommende var minst like forbannet som professoren, men er du etnisk norsk, har det ingen hensikt å klage; FN hører bare hvis du er same.

I en artikkel i Nordlys fra 2003, klager Sametingsrådet (samenes regjering) til professor Ole Henrik Magga, som er FNs spesialrapportør for urfolks grunnleggende menneskerettigheter. Det er datids visepresident i Sametinget, Ragnhild Nystad, som framfører klagen over samenes manglende rett til selvbestemmelse. Sametinget blir overkjørt, og får ikke engang mulighet til utnyttelse av egne naturresurser. Hun tenker på utvidelsen av Stabbursdalen nasjonalpark, der verneinteressene blir vektlagt høyere enn lokalbefolkningens interesse¿Har vi ikke hørt slikt før, om ikke akkurat i sameland?

Reinlykke

Ganske nylig har vi sett en TV-serie kalt «Reinlykke». Den viser samefamilien Eira fra Kautokeino, en lykkelig og velfungerende familie. Den fører videre nedarvede tradisjoner i arbeid og familieliv. Deres yrke er spennende og givende, og deres økonomi er meget god. Man hørte ingen klager på myndighetene. Man så at familien var integrert i det norske samfunn, og man kan uten videre konstatere at denne familien ikke var diskriminert.

En episode

Til slutt tar jeg med et sammendrag av en episode fra Stortinget som Anders Aune forteller i sin bok – trolig ment som en spøk med en snert av alvor. Det gjaldt behandlingen av reindriftsmeldingen. Sametinget ønsket å overta den rent næringspolitiske styring av reindriften. Aune var imot dette. Han utmanøvrerte saksordføreren, som han mente var vinglete, ved å bearbeide Høyre, KrF og Sps representanter i komiteen for sitt syn. Regjeringens opplegg til fordel for Sametinget falt. Det hadde vært sterkt lobbypress, blant andre fra Sametingets president Ole Henrik Magga. Magga bearbeidet mange, men ikke Aune. Han tenkte ikke på at Aune kunne påvirke en sak som hørte inn under Landbrukskomiteen. Aune avslutter slik: «Den store President verdiget den lille, enslige representant bare et nikk når vi passerte hverandre i stortingshallen».

Det som har hendt de siste årene, regner jeg med at de interesserte har fått med seg. I avisene ser vi at det er mange som er skeptisk til den nye eieren, Finnmarkseiendommen, så uroen i Finnmark har nok ikke lagt seg.

Artikkeltags