Revitalisering av kvensk kultur

Av

Det pågår en debatt om kulturen og språket til kvenene eller de finskættede i Nord-Norge. Det virker som om en god del mennesker tror at om man blir født inn i kvensk, finsk eller samisk kultur, er man automatisk en samisk, finsk eller kvensk kulturbærer. Slik er det ikke.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Nordlys i en hel måned for KUN 1 kr!

Kultur er et sett kunnskaper og ferdigheter som mennesker innenfor en kultur har felles. Og disse kunnskaper og ferdigheter er et resultat av læring.

Hver generasjon må således lære seg sin kultur på nytt og ta kulturen i bruk. Til vanlig lærer man seg sin kultur fra den eldre generasjonen, bærer den med seg, og lærer den videre til neste generasjon. Men fornorskningspolitikken som norske myndigheter sto for, tok nettopp sikte på å hindre at denne naturlige kulturinnlæringen fra generasjon til generasjon fant sted. Fornorskerne arbeidet for at barna skulle forkaste foreldrenes kultur, og lære seg norsk kultur i stedet. Det er derfor ikke lengre noen selvfølge at dersom en eller begge av foreldrene var bærer av kvensk eller finsk kultur, så er barna og barnebarna det også.

Også voksne kan lære

Det er lettest å lære seg en kultur som barn, men det er ikke slik at dersom man ikke har lært seg kvensk kultur som barn, er det bare å gi opp. Historien har mange eksempler på at voksne mennesker kan lære seg en kultur. Ikke minst viste fornorskningen oss at tusenvis av kvener, finner og samer lærte seg norsk språk og kultur og ble gode norske kulturbærere, noe deres etterkommere er den dag i dag.

På samme måte er det fullt mulig for et voksent menneske som i dag er bærer av norsk kultur å lære seg kvensk eller finsk kultur og bli en kulturbærer. Det kreves kun at man selv vil bruke tid og krefter på å lære, samt at samfunnet legger forholdene til rette for at slik læring kan finne sted. Det at besteforeldrene snakket kvensk eller finsk kan styrke lysten til å lære og til å gå tilbake til den opprinnelige kulturen, men man behersker ikke automatisk kvensk eller finsk kultur selv om besteforeldrene gjorde det.

Språket viktig

Den viktigste og mest omfangsrike delen av en kultur er språket. Har man mistet det kvenske språket og erstattet det med norsk språk, er man allerede halvveis norsk. Har man i tillegg erstattet kvensk sang og musikk med norsk sang og musikk og skiftet ut andre kulturelle markører som formgivning, ornamentikk, skikker, mattradisjoner, mv., er man allerede fornorsket, og således en bærer av norsk kultur.

Men selv om man er fornorsket er det likevel aldri for sent å gå tilbake til å være kven og bli en kvensk kulturbærer. Det er bare det at det finnes ingen snarvei tilbake til kvensk kultur, og heller ikke inn i andre kulturer. Det krever både tid og vilje å lære seg en kultur, og det er slett ikke alle som vil ta på seg det merarbeid den prosessen krever. Skifte fra kvensk til norsk kultur var en prosess som gikk over flere generasjoner. Veien tilbake er trolig like lang.

Hvordan revitalisere

For at en kultur skal kunne leve, må det finnes mennesker som bærer den aktuelle kulturen, de såkalte kulturbærere. Siden det er levende mennesker som bærer kulturen, må det hele tiden læres opp nye kulturbærere til erstatning for de som går bort. Revitalisering av en kultur består derfor i at man arbeider med å lære seg selv og andre opp til å bli nye kulturbærere.

Men mange av de tiltak som i dag presenteres under etiketten «revitalisering av kvensk og finsk kultur» mangler perspektivet med at man skal lære seg kulturen selv. Revitaliseringsarbeidet er degradert til en arbeidsplass hvor man skal tjene sitt daglige brød. Eller til en arena hvor man kan eksponere seg selv, eller sågar dyrke en personlig interesse av å være i rollen som politiker, administrator eller formynder.

Uten kulturkompetanse

Selv innad i Kvenforbundet er utviklingen gått så langt at flertallet i styret er uten kulturkompetanse verken i kvensk eller finsk. Hvordan skal man kunne lede revitalisering av en kultur uten at man selv skal lære seg språket og kulturen? Et særtrekk ved dagens situasjon er at kvenene oftest står utenfor «revitaliseringen». For de kvenske kulturbærerne skal nemlig være den gruppa som universitetene skal forske på og som formynderne skal administrere.

Det må være lov å sette spørsmålstegn ved om de mange utenforstående som har grepet tak i kvensaka, og som mener de forstår saka bedre enn kvenene selv, har vært en støtte for kvensk kultur? Er det ikke snarere slik at de i sin iver etter oppmerksomhet rundt seg selv og sine prosjekter, har forsket, utredet, planlagt og administrert kvensaka i hjel? For ingen kan benekte at antallet kvenske og finske kulturbærere minker i et akselererende tempo, samtidig som arbeidet med å snu denne utviklinga og lære opp nye kulturbærere er skjøvet ut i det blå.

Artikkeltags