La oss for sikkerhets skyld presisere følgende: Dette er ikke et innlegg mot bruk av PC i skolen. Vi er begge lærere i videregående skole og ser på datamaskinen som et svært nyttig verktøy i undervisningen.

Sviktende begrunnelse

I saksframlegget fra fylkesråd Ingebrigtsen (se fylkeskommunens hjemmeside) legges det stor vekt på et forskningsarbeid utført av Universitetet i Oslo. Etter et treårig prosjekt som omfattet 120 skoler, er konklusjonen kort sagt at bruk av IT er en fordel både for lærere og elever.

Det som ikke fremgår i fylkesrådets saksframlegg, er imidlertid følgende: Ved de 120 forsøksskolene var det i gjennomsnitt fire elever pr. PC. Det var altså på langt nær slik at elevene hadde hver sin PC. Tvert i mot sier forskningsleder Ole Erstad ved UiO følgende om de skolene som har lykkes med bruken av IT: «De har et tilstrekkelig antall PCer uten at det er nødvendig med en bærbar PC pr. elev» (VG 19.03.05).

En rask ringerunde til en del videregående skoler i Troms viser at PC-tettheten allerede i dag stort sett ligger på 2-4 elever pr. PC – altså minst like mye som ved de 120 pilotskolene som deltok i prosjektet. Forskningsprosjektet kan altså ikke brukes som begrunnelse for å hevde at elevene må ha hver sin bærbare PC, slik fylkesråden tilsynelatende gjør.

Sosial bakgrunn

Men det er ikke bare Universitetet i Oslo som har forsket på bruk av PC i skolen. OECD har gjort det samme, og resultatene herfra kan ikke forsvare en slik voldsom satsing på bærbart datautstyr som Troms vil gjennomføre.

PISA-undersøkelsen 2003 antydet riktignok at elevene oppnådde bedre faglige resultater hvis de hadde tilgang til datamaskin hjemme og på skolen. Denne konklusjonen er imidlertid gått nøye etter i sømmene av forskere fra det tyske Institut für Wirtschaftsforschung. Deres gjennomgang av materialet fra PISA-undersøkelsen viser at det ikke er grunnlag for en slik entydig konklusjon. De mener at tilgang til PC i hjemmet er en indikator på elevenes sosiale bakgrunn, og at det ikke er datamaskinen som sådan, men foreldrenes utdanning og inntekt som er forklaringen på elevenes sterkere skoleprestasjoner.

Et lignende forhold viser seg når man sammenligner skoler. Ved de skolene som har mye datautstyr, oppnår elevene ifølge PISA-undersøkelsen bedre resultater enn elever ved andre skoler. Forskerne påviser at disse skolene også har bedre undervisningsmateriell av andre slag, og flere lærere enn de «svakere» skolene.

For å kunne måle de reelle virkningene av PC-bruk, må man sammenligne elever med samme sosiale bakgrunn. De tyske forskerne bruker antall bøker i en husholdning som indikator på familiens sosio-økonomiske forhold. Når de så sammenligner skoleprestasjonene hos elever med samme bakgrunn, blir resultatet oppsiktsvekkende: Bruk av PC har ingen positiv virkning på læringen. Tvert imot. Man ser, ifølge de samme forskerne, at datamaskinen heller svekker læringen, idet den trekker oppmerksomheten bort fra det faglige. Enkelt sagt: Jo mer PC-bruk, jo mindre læring (SPIEGEL ONLINE, 06.10.05).

Forklaringen på det er selvsagt, som mange lærere har erfart, at datamaskinen hovedsakelig brukes til spill, «chatting» og «surfing» på internett.

Et helt annet spørsmål er om de unge i det hele tatt bør bruke mer tid foran skjermen.

Lærebok-kutt

At Troms fylke ønsker å være «best på data» ved å være det første fylket som forsyner alle elever i videregående skole med bærbar PC, betyr altså ikke nødvendigvis at elevene kommer til å bli best i sine fag. Elevene må selv bære en del av utgiftene til datautstyret (150 kr). Når de samtidig, ifølge fylkesråden, ikke skal få økte utgifter til skolemateriell, kan dette bare skje ved å kutte ned på andre utgifter, det vil si lærebøker.

Og der nærmer vi oss en annen trosartikkel: Data og internett skal kunne erstatte lærebøker. Det har riktignok vært gjort forsøk med nettbaserte skolebøker, men de har ikke blitt noen suksess, og det er dyrt å bruke dem. Djupedals tro på at forlagene vederlagsfritt skal legge lærebøkene ut på internett, er i beste fall naiv.

Den tradisjonelle læreboka har dessuten langt fra utspilt sin rolle. Den er en grunnleggende kunnskapsbase, som i dataalderen er enda viktigere enn før. For å kunne utnytte mulighetene på internett, må man først lære å skille mellom skitt og kanel.

Konklusjonen må bli at det er vel og bra å være først, men at det i denne sammenhengen ikke betyr å være best. Er det kanskje slik at enkelte politikeres personlige prestisje er den egentlige drivkraften her? Vi imøteser med interesse fylkestingets endelige behandling av saken.