Mødrehegemoni og barnelov

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Frilansskribent Janniche Brustads innlegg «Skadelig samvær» i Nordlys 2. mars, inneholder såpass feilaktige påstander om samværsretten og lovgivning, at dette må bli imøtegått.

DEL

Brustad viser til en kjennelse fra Oslo tingrett, der en far er ilagt besøksforbud overfor mor, men som er tilkjent samvær med fellesbarnet. Jeg kjenner ikke den konkrete saken, men kan på generelt grunnlag si at det er en meget lav terskel for å utstede et besøksforbud, som ikke danner grunnlag for å si at noe straffbart forhold har skjedd eller kan komme til å skje. Brustad trekker imidlertid den feilslutning at mor og barn skal ha de samme rettslige interesser i en konflikt mellom foreldrene, at samværsretten står for sterkt og viser til Barneombudet sin rapport «Barn og Beskyttelse».

I den anledning vil jeg nevne at Barneombudets rapport inneholder noen forslag til å styrke beskyttelsen mot at barn blir utsatt for overgrep. Et av forslagene lyder: «Foreldres rett til samvær må ikke innebære en plikt til samvær for barnet».

Manglende kjennskap

Her demonstrerer Barneombudet med all tydelighet sin manglende kjennskap til barneloven.

Det er barnet som har rett til å være sammen med sine begge foreldre. Det fremgår av bl § 42 første ledd som lyder: «Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld».

Det blir altså en avsporing å snakke om foreldres samværsrett, når det er barnet som har denne retten hjemlet i norsk lov. Imidlertid kommer barnets rettslige krav på samvær med den andre forelderen (som regel far), til uttrykk gjennom foreldrenes krav gjennom rettsapparatet. En far som går rettens vei for å sikre barnets rett og behov for å dra omsorg fra sin far, og ikke utelukkende mor, har som regel på forhånd opplevet en mor som har nektet eller trenert samvær mellom far og barn.

Mange mødre har dessverre en feilaktig oppfatning om at de «eier barna», og bruker gjerne dette «eiendomsforholdet» til å oppnå personlige fordeler (for eksempel gjennom trygdeordningen som belønner samværsboikott), eller for å hevne seg på faren til barnet. En slik oppførsel er ikke til barnets beste, og derfor har domstolene fra tid til annen overført hovedomsorgen for barnet, fra mor til far. Ikke minst fordi begge foreldrene er forpliktet til å medvirke til at barnet kan nyte samvær og omsorg fra både mor og far .

Lovendring

En vesentlig årsak til dette er at tidligere statsråd Brustad (?) foreslo en endring i barneloven i Ot. prp. nr. 56 (1996-97). Det ble en endring i loven der domstolene mistet adgangen til å idømme delt bosted, altså en ordning der begge foreldrene tar del i barnas liv på et likeverdig grunnlag. Hennes argumentasjon for lovendringen var at «der det er uenighet mellom foreldrene om hvor barnets skal bo fast, foreligger ikke det samarbeidsklima som er nødvendig for at ordningen skal være til barnets beste» .

Domstolene skal dømme slik de mener er til «barnets beste». Det er altså hensynet til barnet som skal tillegges vekt, og ikke hensynet til foreldrene. Retten kan i dag som følge av revidert barnelovgivning ikke idømme delt omsorg (delt bosted), men må tilkjenne den ene forelderen omsorgen for barnet, og den andre samvær av et visst omfang. I de tilfeller der retten i utgangspunktet anser at det beste for barnet er å tilbringe like mye tid hos både far og mor på et likeverdig grunnlag, må retten da produsere en avgjørelse som er det «nest beste for barnet». – Er det da egentlig hensiktsmessig at norske domstoler er hindret i å velge det beste for barnet?

Nåværende barnelov, som må velge en av foreldrene til en «vinner», og den andre til det nest beste – en «taper», er i høyeste grad konfliktskapende. Videre er det ikke gjennomført noe som helst forskning på hvordan tidligere avgjørelser med delt omsorg har ført til en reduksjon eller eskalering av konflikten. Men man må anta at en rettslig avgjørelse som signaliserer likeverd mellom foreldrene, på sikt uansett må virke mer konfliktdempende enn dagens ordning.

Knallhard kamp

Den kampen som utspiller seg i rettssalen i barnefordelingssaker er knallhard. Den forutgående konflikten eskalerer til nye høyder, ikke minst fordi en del advokater legger opp en meget uheldig strategi der den andre foreldren må svertes for å vinne frem. Er dette det beste for barna?

Falske og oppkonstruerte overgrepsanklager florerer i rikt monn, som oftest fra mors munn. Den nye trenden med ressurssterke fedre som ikke bare ønsker å tilby mer av sine liv til sine egne barn etter et samlivsbrudd, men også ikke lenger aksepterer at dette skal skje på mors nåde, har medført en rekke nye seiersstrategier som blant annet går ut på å «mistenke» seksuelle overgrep, påstå seg utsatt for vold, trusler og påstå at barna følgelig er utsatte for disse kriminelle fedrene.

Artikkeltags