Med tørt krutt i hornet

UBEGRIPELIG: Når jeg prøver å finne ut hva Ivan Kristoffersen (bildet) egentlig vil, stilner latteren en smule, skriver Arne O. Holm. Foto: Ole Åsheim

UBEGRIPELIG: Når jeg prøver å finne ut hva Ivan Kristoffersen (bildet) egentlig vil, stilner latteren en smule, skriver Arne O. Holm. Foto: Ole Åsheim

Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

Det er flott at kruttet fortsatt er tørt når Ivan Kristoffersen henter hornet ned fra veggen for å analysere verden. Derfor humrer jeg lenge og gjenkjennende når den eminente redaktør og kommentator gyver løs på nordområdepolitikken i Nordlys og Avisa Nordland. Det er først når jeg prøver å finne ut hva han egentlig vil, at latteren stilner en smule. Det blir nemlig smått ubegripelig når den velfriserte redaktøren avslutter sine verbale svingslag med et ønske om flere visjoner for nordområdene. Selvfølgelig trenger vi visjoner, men jeg har herjet så lengre rundt i nordområdepolitikken at jeg begynner å bli mett av visjoner på vegne av oss som bor her. Skal vi unngå ei nykolonialisering av landsdelen, noen formuleringer i Ivan Kristoffersens kommentar tyder på at han i likhet med meg frykter det, må visjonene på et eller annet tidspunkt erstattes av handlinger.

Rettmessig plass

Gjennom mer eller mindre treffsikre personkarakteristikker avlegger Kristoffersen også nordområdeutvalget noen visitter. Utvalget har fått forlenget sitt mandat med ett år (ikke to år som Kristoffersen skriver), og vi skal bruke denne forlengelsen til å kjempe med nebb og klør for å sikre folk og næringsliv i landsdelen en rettmessig plass i nordområdepolitikken. Om vi lykkes avgjøres av den til en hver tid sittende regjering, men dette er noe av det vi prøver på: Vi har jobbet hardt for å få meislet ut en mineralstrategi som ikke bare er teknologisk og naturvitenskapelig fundert, men som også tar opp i seg utfordringene i forhold til blant annet urfolksinteresser og mangel på nordnorsk kapital og eierskap. Dette budskapet gjentar vi hver gang vi møter Nærings- og handelsdepartementet, Forskningsrådet - som akkurat nå lager en forskningspolitikk for mineralvirksomhet - og i kontinuerlige samtaler med næringsinteresser. Vi var tidlig ute med å reise spørsmål ved en lovgivning som gjør det mulig for canadiske interesser å sikre seg rettigheter til fem prosent av Norges areal, og vi forsøker i møter med næringslivet i nord å finne gode svar på hvilke strategier som må til når gruveindustrien går fra å være ei regional til ei global næring.

Tette møter

I møter med Kyst- og fiskeridepartementet peker vi på hvordan eierskap og fortjeneste på et eventyrlig fiske i stadig sterkere grad flyttes ut av landsdelen. Gjennom tette møter med denne næringa, som i likhet med blant annet samiske interesser (eller Riddu Riddu som Kristoffersen kaller det) sitter i utvalget, gjør vi det kan for å skape endringer. I møter med Olje- og energidepartementet stiller vi (i motsetning til hva Kristoffersen skriver), fundamentale spørsmål ved hvorvidt det er riktig å bygge rør langs kysten i stedet for å bruke LNG. I samme åndedrag etterlyser vi en strategi for industriell bruk av gassen i nord, samtidig som vi etterlyser større ringvirkninger. Vi etterlyser større ringvirkninger også av vår kompetanse innenfor romteknologi ut over det at vi laster ned data og sender dem videre ut i verden. Akkurat nå jobber vi fram en reiselivsstrategi som forhåpentligvis skal bidra til øke soliditeten i nordnorske reiselivsbedrifter. I samme strategi peker vi på betydningen av både denne næringen og kultursatsingen, på tross av at forskningsresultater andre steder i landet hevder det motsatte.

Felles anstrengelse

Alt dette og mye mer gjør vi som en felles anstrengelse for å forhindre en ytterligere kolonialisering av landsdelen. Det rare er at Ivan Kristoffersen ikke berører disse sakene med ett ord. I stedet roper han på flere visjoner. Merkeligst blir det når han lar Universitetene i Tromsø og Bodø få unngjelde. I en landsdel hvor aktiviteten er høyere enn noen gang, og utfordringen er underskudd på folk og arbeidskraft, er disse to institusjonene kanskje det viktigste vi har. Rektorene Pål Pedersen (ikke Frode Mellemvik som Ivan Kristoffersen skriver) og Jarle Aarbakke skal trekke folk til landsdelen og gi oss mulighet til å utvikle vår egen kompetanse om det som skjer i nord. Denne kompetansen kan i neste omgang brukes til å sikre oss en større del av de verdiene som er her. Derfor jobber Nordområdeutvalget det de kan for å styrke de to universitetenes nasjonale og internasjonale posisjon. At noe av denne kunnskapen også tilflyter det Kristoffersen omtaler som et kontor i Utenriksdepartementet, kan neppe skade. Utenriksdepartementet styrer nordområdepolitikken og trenger, i likhet med kommentatorer, både kunnskap og klare innspill om det som faktisk skjer i nord. Hvis ikke risikerer vi at utviklingen styres av det noen tror skjer. Eller sagt på en annen måte: Det hjelper ikke å holde kruttet tørt hvis man skyter med så stor spredning at blinken blir stående uten en eneste fulltreffer.

Artikkeltags