Massegraver

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Hvem viste at det finnes massegraver i Norge? Ikke fra krigens dager, men brukt i fredstid.

DEL

Et samarbeid der helse-Norge og psykiatrien i Norge var ansvarlig. De navnløse døde var mislykkede ofre for det psykiske arbeid her i landet. På Ris kirkegård ligger pasienter fra Gaustad mentale sykehus. Mange døde etter mislykkede lobotomi inngrep og etter sterilisering. De ble nok ikke regnet som verdifulle mennesker, siden de ble gravlagt uten navn og uten minnestøtte. Kirkens folk lot seg bruke. Var de enige med makten? Lobotomi pågikk i Norge opp mot 1970 tallet, men var da for lengst forbudt i de fleste andre land.

Påstått lavere intellekt

Omstreiferkomiteen fra 1927 la fram forslag om intelligens målinger, sterilisering, internering, og vergeråd til ta hånd om barn. Det ble sagt at intellektuelt sett står de norske omstreifere i klasse med negere, indianere og meksikanere, hva nå myndighetene måtte mene med det. I Sør-Odal herredsstyre kom i 1921 et forslag om lov til å skyte taterne. Forslaget falt med 15 mot 8 stemmer. Steriliserings loven ble borte i 1977. Navnet på taterne er Romani folket. Noe folk flest bør vite og respektere.

Ved massegraven ved Ris Kirkegård i Oslo er der nå plassert en naturstein. «Skammens Stein» er det folkelige navnet. Om myndighetene har eget navn på denne gravstein vet jeg ikke. Forskjellige mennesker er gravlagt her. De var alle fattige, og noen var ressurssvake på andre måter. Flest er det kanskje av Romani ætt, men det er vanskelig å vite sikkert. Noen i kirken har navnene, men navnene blir ikke frigitt. Hvorfor?

Mye ord, lite innhold

Norske myndigheter har mye på samvittigheten. Det kan virke vulgært når de nå reiser rundt i verden og forteller andre hva som er riktig og rett. Men de har så mye penger i kassen at få tør å si dem imot. Ved Skammens Stein holder Romanifolket hvert år en minnestund 7. mai. Her kommer folk fra regjeringen, Oslo byråd, kirken og andre. Ofte høres taler med en mengde ord, men med lite innhold. Da professor dr. Philos Knut Aukrust fra Holocaustsenteret talte ble det sagt mye fornuftig, og mye til ettertanke.

«Tilgi, men ikke glemme», var ønsket tekst på Skammens Stein.

Artikkeltags