LO og fiskeripolitikken

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

De siste års fiskeriregime har vært preget av den sterkestes rett. Vi har vært vitne til en politikk som har ført til at et lite utvalg redere i dag sitter som eiere av storparten av de ressursene i havet som bør være hele folkets eiendom. Vi har sett at kvoter som burde vært lånt ut til rederne, har blitt forvandlet til en evigvarende eiendom som videreselges for millioner av kroner.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Situasjonen skaper en adel langs kysten som kan få oss til å tenke på tider som vi burde lagt bak oss. Stadig færre båter har stadig flere fiskekvoter, mens de mindre båtene og kystsamfunnene hvor de hører til utraderes. Det er med andre ord på høy tid med en kursendring.

Skuffende rolle

Med dette som bakteppe har fiskeriminister Helga Pedersen satt ned et strukturutvalg ledet av Trygve Myrvang som skal gi råd om hvordan fiskeripolitikken for framtiden bør være. I dette strukturutvalget har LO spilt en rolle som skuffer oss i Arbeiderpartiet. LO sin representant, Helle Stensbak, vil styrke havfiskeflåten, svekke kystflåten, og vil fremme ytterligere privatisering av kvoterettighetene. LO støtter dermed en politikk som frontes av de som ønsker Arbeiderpartiet og de rødgrønne lengst mulig vekk fra regjeringskontorene. Disse sterke kreftene styres i stor grad av økonomiske egeninteresser, og ser helst at vanlige folk, andre organisasjoner og partier holder seg langt unna fra fiskeripolitikken.

Kvotene, som de har fått disponere gratis av fellesskapet, vil de kjøpe og selge, tjene penger på, og beholde i privat eie for all framtid. Dermed er det pengemakta som råder grunnen, vi andre er redusert til tilskuere mens lysene slokkes i mange hus langs kysten. Lønnsomhet for næringen er viktig, men ikke det eneste viktige. Arbeiderpartiets rolle har alltid vært å finne balansepunktet mellom lønnsomhet for investert kapital og fellesskapets interesser. Aktørene må ha vide og forutsigbare rammer, men samfunnet er ikke tjent med det markedsanarkiet som fiskeriene holder på å utvikle seg til. Flertallet i strukturutvalget kommer med en rekke forslag som vi mener balanserer på en god måte kravene til inntjening i fiskerinæringa og fellesskapets ønske om liv og aktivitet i de små kystsamfunnene.

Rådslag

I Arbeiderpartiet har det vært diskusjoner, debatter, landsmøtevedtak og politikkutvikling i flere år rundt dette temaet, og et rådslag ledet av Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen har kommet med en rekke forslag til tiltak for en helhetlig kystpolitikk som peker ut den politiske retningen. Et slikt rådslag har ikke LO hatt med sine medlemmer og tillitsmannsapparat.

Arbeiderpartiets kystpolitikk var noe velgerne forholdt seg til ved stortingsvalget sist høst. Kystpartiet ble nærmest utradert både i Troms og Nordland, og har i dag ingen representasjon i Stortinget. Valgresultatet pålegger oss på venstresiden et stort ansvar for å følge opp med en politikk som sikrer både lønnsomhet og tryggere vilkår for de små kystsamfunnene. Dette er et mandat vi har fra velgerne.

At LO ikke forholder seg til Arbeiderpartiets politikk kan vi saktens leve med. Noen ganger er vi rett og slett uenige. Langt mer alvorlig er det at LO ikke hører på sine egne medlemmer og kravet fra den nordnorske kystbefolkningen som ønsker en annen fiskeripolitikk.

På vikende front

LO og de borgerlige markedsinteressene er imidlertid på vikende front i denne saken. Et flertall i strukturutvalget foreslår å innføre tidsbegrensede kvoter på 15 år. I tillegg vil man styrke deltakerloven, som er med på å sikre at det er aktive fiskere og ikke bare kvotebaroner på land som får retten til å fiske.

At kvotebaronene misliker dette, burde ikke overraske noen. For LO sin del får vi håpe de blir enige med seg selv, og finner veien tilbake sin ideologiske plattform – den vi sto sammen på da vi vant stortingsvalget sist høst.

Artikkeltags