<i>La oss sammen stemme ut de representantene som sitter i dagens råd og som vil gjøre kirka vår mindre raus og mindre åpen.</i>

Einar Gelius.

Einar Gelius. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Leserbrev For ikke mange ukene siden skrev Troms-kommunen Ibestad kirkehistorie i landet vårt. Over to tredjedeler av kommunens innbyggere satte sitt navn på en underskriftsaksjon til støtte for meg som prest i kommunen og 400 mennesker gikk i fakkeltog med det samme ønsket. Et lignende lokalt engasjement i en kirke-sak er det vel knapt noen som har sett i landet vårt tidligere.

Og ikke nok med det: ansettelse av ny prest i Ibestad ble etter kort tid en sak som engasjerte folk ikke bare i Nord-Norge, men i hele landet. VG-nett gjorde en spørre-undersøkelse blant sine lesere – og over 10.000 mennesker deltok. 85% av dem ønsket meg som prest i Ibestad. På Facebook har over 5000 mennesker gitt sin støtte til meg som prest i kommunen.

Dette sterke og oppriktige engasjementet hos tusenvis av medlemmer i Den norske kirke gir grunn til adskillig ettertanke. Jeg følte det da også riktig å dra til Ibestad for å takke både menighetene og kommunen for den inkluderende varmen jeg opplevde under hele søknadsprosessen.

Prosessen rundt ansettelse av ny prest i Ibestad har vist at folkekirka lever og at folket reagerer på kirkemakt, urettferdighet og smålighet. Det som gir grunn til ekstra ettertanke er at Nord Hålogaland bispedømmeråd og biskop så til de grader har både undervurdert og feilvurdert situasjonen rundt ansettelse av ny prest i Ibestad. Bispedømmeråd og biskop har i denne saken fått grasrota i kirka mot seg, og de har med sine holdninger og handlinger vært med på å øke avstanden mellom folk og kirke. De mange utmeldelsene fra kirken i etterkant av ansettelses-saken, viser det.

Det er ingen menneskerett å få en prestestilling man har søkt. Men når en stilling lyses ut for tredje gang, og en kvalifisert ordinert prest søker stillingen som eneste søker, skal det normalt meget sterke innvendinger mot at vedkommende blir tilsatt. Vedtaket i Nord-Hålogaland bispedømmeråd om å lyse stillingen ut for fjerde gang, er derfor komplett uforståelig. Og enda mer uforståelig blir vedtaket, når man nå i ettertid vet at jeg bare noen dager senere ble tilsatt i en sokneprest-stilling i Hamar bispedømme. Hvordan kan kirkelige organer vurdere søkere så totalt forskjellig og ulikt ?

Folket i Ibestad kommune har reagert med sinne, oppgitthet og sorg over Nord Hålogaland bispedømmeråds vedtak. Jeg deler disse følelsene med folket i Ibestad. Også jeg er oppgitt, lei meg og sint over det som har skjedd. Både menighetene i Ibestad og jeg som søker sitter jeg igjen med en følelse av å bli motarbeidet og mistenkeliggjort av Nord Hålogaland bispedømme. La meg illustrere det med noen eksempler:

1. Domprost Herborg Finnset Heiene satt i innstillingsrådet og stemte for å lyse stillingen ut på nytt. Hun har unngått å besvare en rekke spørsmål jeg har sendt henne på mail om ansettelses-prosessen. Hun er tydeligvis mer opptatt av å posisjonere seg til å bli ny biskop i Nord-Hålogaland enn å vise medarbeiderskap til en preste-kollega.

2. Fungerende prost Arne Håkonseth i Trondenes prosti uttaler til media at han stemte mot å ansette meg, fordi jeg visstnok ikke har vært lojal mot tidligere arbeidsgivere. Denne påstanden fremsetter en prest mot en kollega i media – ikke til meg personlig. Håkonseth som fungerende prost tok seg ikke bryet med å ta kontakt med meg under søknads-prosessen for å få ryddet av veien eventuelle misforståelser og sladder.

3. Stiftsdirektør Oddgeir Stenersen er en mann med mange tunger. I det ene øyeblikk sier han til media at ansettelse av sokneprest i Ibestad er en sak som bispedømmerådet ikke har plikt til å begrunne. Men i neste øyeblikk sier han med stor frimodighet – til media – at jeg ikke ble tilsatt fordi jeg ikke hadde den rette profil og det skjedde etter en totalvurdering. Stenersen har ikke tatt seg bryet med å fortelle meg dette personlig – men det er opplysninger jeg har lest meg til i media. Det er for å si det mildt: en uanstendig personalforvaltning. Og dessuten stod det ingen ting i utlysningsteksten for sokneprest i Ibestad, at man søkte personer med en bestemt eller spesiell profil.

4. Biskop Per Oskar Kjølaas fronter et bispedømme med tydelige verdier som raushet, tillit, åpenhet og utviklingsmuligheter – og med respekt for ulikheter. Men biskopen vet at verdier er verdiløse uten handling. Elementær etisk refleksjon sier at ordene våre må følges opp av handlinger. Biskopens flotte verdier blir i ansettelses-saken i Ibestad møtt med latter og hoderisting. For sjelden blir noen avkledd sine honnør-ord, som nettopp i denne saken. For det menighetene i Ibestad og jeg som søker har opplevd, er det stikk motsatte. Vi er blitt møtt med mistillit, frykt og eksklusjon.

Ansettelses-saken i Ibestad er en trist sak for folkekirken. Men den har samtidig vist at folket reagerer når kirken utøver kirkemakt. Jeg vil innstendig be folk om ikke å melde seg ut av kirken, men i stedet bli værende i kirken for å kjempe for en raus og åpen folkekirke. Folket i Ibestad har vist at sammen er vi sterke – og vi kan endre kirken hvis vi er mange nok og hvis vi vil.

Nå vil slaget stå om valg av nye medlemmer til bispedømmeråd i både Nord Hålogaland og andre bispedømmer. La oss sammen stemme ut de representantene som sitter i dagens råd og som vil gjøre kirka vår mindre raus og mindre åpen.

Folket i Ibestad har vist at sammen er vi sterke &#8211; og vi kan endre kirken hvis vi er mange nok og hvis vi vil.

Artikkeltags