Før en kom til lavvoen der Mikkel joiker, har deltakeren vært igjennom en renselsesseremoni, og en annen lavvo der det foregikk trommereise for å finne fram til ens eget kraftdyr. Videre ble den opplevelsesreisende møtt av en danser som visualiserer de samiske kvinnegudene, og etter en labyrintoppgave, havnet en så til slutt i lavvoen hos Mikkel Gaup.

Jeg var ikke på årets Riddu, og selv om jeg hadde vært til stede, ville jeg ikke blitt med på «opplevelsesreisen», så jeg må bare uttale meg i forhold til det som kommer fram i media. Likevel vil jeg stille meg sterkt kritisk til denne typen bruk av gammel samisk tro. Jeg ønsker at vi skal vise respekt for våre gamle trosforestillinger, guder og gudinner. Dette gjelder i særlig grad for samiske arrangører. Å vise respekt innebærer blant annet at en ikke lager gjøglerier av religiøs tro. Vi har bare relikter igjen av den gamle samiske troen. Mye er basert på andrehåndskilder, ofte skrevet ned av misjonærer som neppe var helt nøytrale i saken.

To avveier

Derfor råder det mye usikkerhet om den gamle samiske religionen, og vi er mange som mener at en new age-aktig flørting med samenes gamle trosforestillinger havner på en av to avveier. Enten sekulariserer en den gamle troen til å være sjaman-oppskrifter av en eller annen tapning, eller så prøver en å kristnifisere forestillingene slik at de passer perfekt for den nye kirkens menn. Begge grøftene er like ille å falle i. En viser nemlig best respekt overfor den gamle troen ved å la den være nettopp tidligere tiders samiske forståelse av kosmos og ens egen plassering i den store helheten.

Tro, sosial situasjon og kultur går nemlig hånd i hånd, og når samenes situasjon i dag er en totalt annen enn den var under noaideosku-tiden, er det naturlig at mange forestillinger er blitt borte, noen har endret karakter, i tillegg til at det finnes bruddstykker igjen av den gamle troen. Disse er imidlertid å betrakte mer som semiotiske relikter, dvs. at de representerer holdninger og praksiser som folk fremdeles tror på eller utfører, men oftest uten å kunne forklare hvorfor en gjør det. Derfor er det umulig å gå tilbake til en tro en ikke lenger kjenner eller kan finne ut av, men en viser denne troen mest respekt ved å behandle den med ærbødighet. Ærbødighet betyr i denne sammenheng å la den gamle troen hvile i fred.

Kunstnerisk frihet?

Jeg tror for eksempel ikke at Sáráhkká danset. Derfor har jeg ikke noe behov for å se en visualisering av en dans som ikke har funnes. Jeg vet godt at i kunsten kan en ta seg store friheter, og det må gjerne kunstnere gjøre, men jeg vil helst ikke ha den typen kunstnere til å «leke» gudinner og sjamaner. I den gamle troen var det en lang læretid for å bli en god noaidi (samisk sjaman). Jeg tror at kreftene som den samiske noaidien klarte å mane fram, fremdeles finnes, men konteksten som den gamle troen hørte til i, er borte, og derfor blir søkingen tilbake en regressiv nostalgi framfor frigjørende kunstopplevelse.

En kan lett ende opp med å trivialisere det en ønsker å lovprise, fordi tiden en gjør det i, ikke lenger passer for den troen som en gang var mektig. Restene av forestillingene som fremdeles finnes, skal vi være glade for, fordi de bidrar til å minne samene om at vi opprinnelig var et naturfolk som respekterte guddommen i og rundt oss.