Hvem er på ville veier?

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

«Det er lett avslørende å se at Nordlys ikke har gjort research i denne saken», skriver sametingsråd Hilde Nyvoll om avisa som på lederplass har hevdet at sametingsrådet er på ville veier med sin institusjonsmelding. Men hvilken research sametingsrådet har gjort før de skrev denne meldingen er for meg en gåte.

DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

Den er dårlig gjennomarbeidet, mange steder selvmotsigende og bærer preg av at sametingsrådet ikke forstår dynamikken verken i festivalarbeid, kunst- og kulturorganisasjoner eller i det frivillige organisasjonsliv.

Med en overordnet begrunnelse i demokratiutvikling og retten til selvbestemmelse går sametingsrådet hardt til verks. Den uttalte målsettingen er å styrke de samiske institusjonene, men det underliggende som gjennomsyrer hele meldingen, er at Sametinget må styrke sin legitimitet både overfor folk og sentrale myndigheter. Oppskriften er å ta sterkere kontroll over samiske institusjoner ved å kreve styreplasser proporsjonalt med tilskudd, tvangssammenslå institusjoner som ligger nær hverandre for å samordne ressurser, organisere det meste i stiftelser og løsrive Sámi radio fra NRK – fordi det er i tråd med ILO-konvensjonen.

Stirrer seg blind

Med disse grepene skal samiske institusjoner rustes for framtiden. Sametinget skal bli mer relevant, og det skal bidra til å styrke Sametingets forhandlingsposisjon overfor sentrale myndigheter. Dette er så storslåtte tanker at sittende Ap-råd har varslet at dersom ikke meldingen får flertall i Sametinget, går de av. Oppglødd av sin egen vilje til makt og selvbestemmelse – eller kanskje avmakt – stirrer de seg blind på sin egen navle og glemmer både å forankre og spørre grasrota om dette er gjennomførbare ideer.

Tross edle motiver, er mange av forslagene som fremmes svært problematiske og tar ingen høyde for institusjonenes egenart, redegjør ikke for konsekvenser eller for utilsiktede konsekvenser. Nyvoll innrømmer at det er arbeidet med sammenslåingen av Ája og Riddu Riððu som danner modell for forslagene. Det er uklokt. Den prosessen ble satt i gang på grunn av høyst lokale utfordringer og har vært både langvarig og tornefull.

Sametingsrådet vurderer derimot disse lokale utfordringene i Kåfjord som såpass allmenne at de foreslår at mange flere institusjoner må gjøre det samme, uten at disse institusjonene verken har bedt – eller er orientert om det. Árran og Pitesamisk senter i Nordland skal tvangssammenslås, likeledes den samiske festivalen Markomeannu og Vardobaiki i Sør-Troms. Det er som om Troms fylkeskommune skulle finne på å slå Buktafestivalen og Tromsø Museum sammen fordi de ligger så nært, og kreve styreplasser i håp om å bli mer relevant for folk og myndigheter. De fleste forstår at det er et fullstendig feilspor.

Risikabel bransje

Festivaler finner sin kraft i frivillighetssektoren og det frie kunstfeltet. Arrangører og deltakere er avhengige av å ha et sterkt eierskap til både arrangement og endringsprosesser. Det er også en svært risikabel bransje. Quartfestivalen har gått konkurs, Hovefestivalen og Storåsfestivalen sliter med store underskudd. Til og med knutepunktsinstitusjonen Olavsfestdagene i Trondheim har i år gått på en alvorlig økonomisk smell som truer dens framtid. Samiske festivaler sliter også med å få endene til å møtes. I dèt perspektivet er det en risikosport å slå sammen institusjoner som driver med barnehagedrift, museumsvirksomhet og andre samfunnsnyttige formål som krever en helt annen forutsigbarhet enn festivalene er i stand til å garantere.

Men sametingsrådet nøyer seg ikke med det. Riddu Riððus etterlengtede knutepunktsstatus skal i tråd med sammenslåingene nå deles med Ája og Lassagammi. Statusen skal forvaltes av Sametinget – som, i kraft av å være største tilskuddsyter og et nasjonalt organ, mener de «rimeligvis» bør oppnevne halve styret pluss styreleder. Det er å tilrane seg makt.

Sametingsrådets institusjonsmelding slik den foreligger, er dessverre egnet til å avvikle mer enn den utvikler. Det rammer til sist også Sametinget, som får problemer med å bli tatt seriøst blant institusjonene, velgerne og i omverdenen. Uten troverdighet, dialog og forankring får man ikke gjennomført noe som helst, og viljen til makt blir ikke annet enn evneløs avmakt. NSR kan ikke gå med på å gi en blankofullmakt til å gjennomføre slike dårlig gjennomtenkte forslag uten en grundig høring og ny bearbeiding av saken. Dette har sametingsrådet blankt avvist. Nyvoll hevder like fullt at sametingsrådet er på den rette veien for samisk institusjonsutvikling. Men hvor de skal? Ja, det må gudene vite.

Artikkeltags