Gå til sidens hovedinnhold

Har Norge for lite vannkraft?

Artikkelen er over 15 år gammel

Adm.dir. Finn Bergesen jr., NHO og adm.dir. Steinar Bysveen, Energibedriftenes Landsforening (EBL), hevdet i en artikkel i Aftenposten 7. februar 2006 at Norge har for lite vannkraft.

Selv om påstanden har vært gjentatt mange ganger de siste årene av kraftselskapene, blir den ikke i riktig av den grunn. Artikkelen i Aftenposten er dessverre så full av halvsannheter og usannheter at en del av påstandene trenger en kommentar.

Større import enn eksport?

Bergesen/Bysveen skriver først at Norge i år med normal nedbør må «importere rundt 6 milliarder kilowattimer – omtrent tilsvarende Oslos årsforbruk». Dette er ikke riktig. På årsbasis produserer Norge de fleste år mer enn nok strøm til eget forbruk, bortsett fra at det periodevis kan oppstå lokale problemer fordi ledningsnettet mellom landsdelene enkelte steder er for svakt utbygd.

Det riktige er at Norge har hatt en betydelig netto-eksport av elektrisk kraft i alle år (unntatt to) i perioden fra 1961 til 1992 da anarkiet (og strømprisen) ble sluppet løs som følge av endringene i energiloven og etableringen av det nordiske kraftmarkedet. Også etter 1992 har Norge eksportert mer enn vi importerer, de fleste år. Det er viktig i denne sammenhengen å være klar over at de norske husholdningenes forbruk synes å ha flatet helt ut de siste 7-8 årene. Husholdningene har lenge stått for kun cirka. 30 prosent av det norske strømforbruket!

Årsakene til krisen i 2002/2003

Vinteren 2002/2003 var det blitt så lite vann i de norske kraftmagasinene at strømprisen, som følge av kraftmarkedets tvilsomme logikk, automatisk måtte stige. Om vi skal tro Bergesen/Bysveen fikk Norge hjelp av det felles nordiske kraftmarkedet, altså av brunkull fra Polen, Russland og Tyskland, som reddet oss fra «en større krise med rasjonering av kraft».

Denne måten å framstille saken på, underslår hovedårsaken til krisesituasjonen for tre år siden. Kraftmangelen, og behovet for å importere kostbar kraft vinteren 2002/2003, oppsto naturligvis ikke av seg selv, og heller ikke fordi det var kaldt og tørt i Norge. Krisen oppsto fordi kraftselskapene ikke gjorde jobben sin. Norske kraftprodusenter eksporterte nemlig betydelige mengder kraft til langt ut i desember 2002, nesten to måneder etter at alle andre hadde registrert at høstregnet uteble i 2002 (som var det tørreste året på 70 år). Kraftprodusentenes spekulative og kortsynte hardkjør det meste av 2002, førte til tomme kraftmagasiner og til at prisene gikk rett til værs, i beste Enron-stil.

Konsekvensen av at magasinene ble tømt høsten 2002, var at vi måtte importere seks TWh i 2003 til høy pris. Og kraftselskapene var freidige nok til å sende regningen videre til det norske folk, altså til de egentlige eierne av kraftformuen vår.

Jo dårligere jobb, desto bedre lønn?

Den norske kraftforvaltningen er lagt opp slik at det skal være mulig å holde styr på naturlige nedbørsvariasjoner gjennom ulike former for tørrårssikring. Dersom direktørene ikke makter å løse denne typen småproblemer, bør de heller finne seg noe annet å gjøre. I dag er systemet faktisk slik at jo dårligere jobb de gjør, desto mer tjener de.

Lønna justeres i forhold til selskapenes overskudd; det vil i praksis si i forhold til strømprisen: Jo høyere strømpris, desto høyere lønn. Det er mange som aspirerer til en nasjonal grådighetspris i denne bransjen. De som styrer i mange av kraftselskapene, gjør det de kan for å kompromittere ordningen med offentlig eierskap til vår kanskje viktigste nasjonale formue.

Behov for mer redelighet

Selv om EBL stadig hevder det motsatte, er det nå dokumentert at det ikke er Ola og Kari som har ansvaret for at det har vært en viss (svak!) vekst i det norske strømforbruket de siste årene. Veksten skyldes først og fremst økt forbruk i industrien og i arbeidslivet, eksport av kraft nesten ut over alle støvleskaft og også et visst luksusforbruk hos de som har de største eneboligene og de største hyttene.

Noe av dette kan trolig justeres gjennom en fornuftig organisert to-prisordning for strøm. Bransjen bør i alle fall slutte å legge skylda for egen inkompetanse på småkundene, og også slutte å dytte kostnadene for slett el-forvaltning over på husholdningene.

Norge har nok kraft til å dekke landets normale strømbehov. De som tror noe annet, bør forklare hvorfor Norge stadig eksporterer enorme mengder strøm og hvorfor vi nå bygger en eksporttkabel til ti milliarder til Nederland, når vi angivelig trenger kraften selv.

Når det derimot gjelder behovet for «grønn energi» ute i Europa, er det naturligvis ubegrenset, men akkurat dét kan ikke lille Norge gjøre så mye med, med mindre vi privatiserer kraftressursene, kvitter oss med hjemfallsordningen og konsesjonsloven, og lar EU, Vattenfall og Fortum overta butikken og brorparten av verdiene og inntektene.