Så lenge man ser ut til å vinne debatten er det tydeligvis ikke så farlig om man farer med uriktig informasjon og seiler under falskt flagg. Dette er velkjent taktikk fra venstresiden.

Sannheten er jo at Ap og Frp har stått sammen om den «liberale» linjen når det gjelder reguleringer av finansmarkedet, eksempelvis uavhengig sentralbank og inflasjonsmål. Det er i det vesentlige bred enighet blant alle partier på Stortinget om reguleringene av norske finansmarkeder. Partiet som skiller seg ut er regjeringspartiet SV, som ønsker politisk styring av rentepolitikk og børs.

I eksisterende program fra Frp slår vi fast at vi ikke ønsker unødig politisk styring som tvinger noen til å ta risiko de ellers ikke ville utsatt seg for. Dette burde ikke være kontroversielt, men for å gjøre hverdagen enklere for statsminister Stoltenberg og fylkessekretær Sønvisen i Troms Ap, skiller nå Frp handlingsprogrammet i to deler, en prinsippdel og en handlingsdel.

Kredittilsynet

Sønvisen mener bestemt at tilsyn krever ubegrensede ressurser. At Frp vil effektivisere den offentlig byråkratiske sektor bør vel ikke komme som noen bombe. Dette innbefatter selvfølgelig også våre tilsynsorganer, Norge har titalls tilsyn, som hver for seg får hundrevis av millioner i overføringer.

Frp krever at alle offentlige institusjoner skal drives effektivt, også Kredittilsynet. Kredittilsynet har faktisk hatt en vesentlig høyere vekst enn andre sammelignbare institusjoner. At Frp i sitt budsjett 2009 kutter 12 millioner (seks prosent) av en bevilgning på 247 millioner, er ikke mer enn det er rom for. Kredittilsyn eller regulering står og faller ikke på dette.

USA er regulert

Sønvisen prøver å framstille USA som et uregulert samfunn, og at dette er Frp-politikk. Sannheten er at USA har en rekke tilsyn i finansmarkedene. Langt flere enn i Norge. 12.000 mennesker jobber med amerikanske reguleringer bare på føderalt nivå, og de har titusentalls sider med reguleringer i ryggen. På mange områder er reguleringene mye mer omfattende i USA enn her i Norge, og det er mer politisk styring. Dette har skapt opptakten til finanskrisen.

Dette er slett ikke Frp-politikk, USAs finanspolitikk er mer tilpasset det venstresiden i norsk politikk ønsker. Eksempelvis å bruke finanspolitikken for å sikre de ubemidlede egen bolig, noe som faktisk er noen av den grunnleggende årsaken til krisen i USA.

Ett eksempel er demokraten Bill Clintons reguleringer som påla bankene å låne ut til minoritetsgrupper uten fast inntekt. I bakhånden hadde reguleringsmyndighetene diskrimineringsparagrafer og et apparat som sto klar til å kaste seg over bankene som ikke underkastet seg denne påtvungne risikoen. Tanken var sikkert velmenende, og i god venstresidetradisjon, men spesielt lurt var det ikke.

Disse risikolånene ble så pakket inn i finansielle instrumenter av de halvstatlige selskapene Freddie Mac og Fannie Mae, som ble videresolgt. Blant annet til noen godtroende norske kommuner og Arbeiderpartiets Soria-Moria regjering. Titalls milliarder har den sittende regjering plassert i det «grådige, kapitalistiske frimarkedet i USA».

Myndighetsskapt boble

Boblen ble godt backet opp av en for lav sentralbankrente i USA. I motsetning til Frps politikk har nemlig USA større grad av politisk styrt rente. Frp ønsker i likhet med Ap å videreføre Norges mer liberalistiske inflasjonsmål for renten, og en norsk uavhengig sentralbank, som politikerne ikke kan instruere.

Og her er jo hele poenget, problemet er politisk overstyring. Boblene oppstår på grunn av feilaktige reguleringer, og for lav prising av lån, nemlig renten. Da kan man ikke skylde på markedet. Det blir like dumt som å beklage seg over tyngdekraften når man snubler ned en trapp med feilkonstruerte trinn.

Og til slutt noen ord om Arbeiderpartiets påståtte fortreffelighet. Arbeiderpartiet tviholdt på den tvangsbaserte planøkonomien etter krigen, og ga motstrebende etter for mer marked rundt 1950. Siden den gang har vi fått fritt marked på stadig flere områder og samtidig større velstand. Arbeiderpartiet har måttet gi etter på område etter område.

Internasjonal handel og markedsøkonomi har fått millioner av verdens befolkning ut av fattigdom, med unntak av de områder i verden hvor sosialistiske regimer tviholder på makten. La oss ikke glemme det.