Fisk, olje og jernbane i nord

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Berlin-murens fall for 20 år siden skapte en helt ny verdensorden. Avviklingen av den kalde krigen og blokkdelingen mellom øst og vest er grunnlaget for vår nordområdepolitikk.

DEL

Nordområdene har fortsatt stor strategisk betydning. Russland har fortsatt et sterkt militært nærvær i nord, men nærværet utgjør i dag ingen direkte militær trussel mot Norge. Men vi har hatt episoder som kunne fått alvorlige konsekvenser, dersom vi hadde håndtert dem uklokt.

De fleste vil huske Elektron-saken – altså den russiske fiskebåten som ble oppbrakt av norsk kystvakt, som nektet å underordne seg norsk jurisdiksjon og som satte full fart mot russiske farvann med norske inspektører om bord. Episoden ble selvsagt håndtert av norske og russiske myndigheter uten at det skapte noen alvorlig konflikt mellom våre to land. Med en annen utenriksledelse enn den vi har, kunne det lett ha skjedd.

Fingeren på avtrekkeren

Jeg husker godt at framtredende Frp-representanter da satt med fingeren på avtrekkeren og ville vi skulle løsne skudd. Derfor er det så viktig at vi har et godt og avtaleregulert forhold til alle nasjoner som driver fiskerivirksomhet i Barentshavet.

En betydelig del av verdens gjenværende olje- og gassressurser ligger formodentlig gjemt under havbunnen i nordområdene. Olje og gass er allerede en viktig drivkraft i næringsutviklingen i vår nordligste landsdel. Samtidig har Barentshavet de største og mest bærekraftige fiskebestandene i verden.

Etter hvert som polisen smelter, og de arktiske områdene i økende grad blir isfrie, vil sjøveien til Asia får større og større betydning. Det gir nye muligheter, men i høy grad også utfordringer – fordi vi her beveger oss i et av verdens mest sårbare havområder. Vi tåler rett og slett ikke utslipp fra skip, olje- og gassvirksomhet – for ikke å si omfattende radioaktiv forurensning fra de russiske atomlagrene på Kola. Derfor må all økonomisk virksomhet i dette området underlegges de aller strengeste miljøkravene.

Folkeretten

De fem kyststatene rundt polhavet – altså Canada, USA, Danmark, Russland og Norge er enige om at folkeretten – altså konvensjoner, traktater og internasjonalt regelverk – skal regulere vår virksomhet i nordområdene.

De grunnleggende reglene i FNs havrettskonvensjon gjelder – også for kontinentalsokkelen. Derfor har Norges areal denne våren vokst med hele 235.000 kvadratkilometer – et område på størrelse med Storbritannia. Det bor ingen mennesker der, men havbunnen kan skjule ufattelige ressurser.

Nylig drøftet Stortinget Nasjonal transportplan for perioden 2010 til 2019. Planen varsler en kraftig satsing på utbyggingen av infrastrukturen i vår nordligste landsdel, nettopp fordi vi vet hvor viktig veg, båt og fly er for all næringsutvikling. En bedre samferdselsinfrastruktur skal gjøre det lettere å transportere folk og gods nord/sør i landet – samtidig som vi skal skape bedre forutsetninger for øst-vestgående transport – øke muligheten for handel, næringsutvikling og kultursamarbeid på tvers av grensene til Sverige, Finland og Russland.

Jernbaneutbygging

Dette bidrar også til å aktualisere en framtidig jernbaneutbygging i landsdelen. En jernbanetilknytning fra Kirkenes til det russiske jernbanenettet er avhengig av utviklingen av olje- og gassvirksomheten i området. Og jeg er glad for at flertallet i Transportkomiteen i Stortinget nå tar til orde for at behovet for jernbanetransport tas med i studien av landsdelens langsiktige transportbehov. Her inngår også en framtidig jernbanelinje mellom Narvik og Tromsø, og ikke minst planene om en internasjonal transportkorridor over Narvik havn med jernbane videre til Russland og Asia.

Kinesiske myndigheter er faktisk opptatt av en slik korridor. Allerede i dag går det to godstog om dagen mellom Oslo og Narvik via det svenske jernbanenettet – hvilket i seg selv er et tegn på jernbanens godspotensial.

Jeg er i grunnen overrasket over at ikke jernbane i nord har fått større plass i norsk samferdselsdebatt.

Artikkeltags