Et reguleringssystem etter Helgas hjerte

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Fiskeriminister Helga Pedersen har gitt uttrykk for at hun vil ha en fiskeripolitikk som tenner lys i flere vinduer på kysten. Hva hun nå tenker om den innstilling som strukturutvalget nylig la fram, vet hun bare selv. De forslag som har størst oppslutning i utvalget går etter hva jeg kan skjønne (se min kronikk i Nordlys den 15. september), imidlertid ikke særlig langt i å imøtekomme hennes ønske.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Derfor: Hvordan vil et forvaltningssystem kunne se ut som gjør nettopp det? Her er mitt forslag:

Nytt perspektiv

Det første jeg ville gjøre ville være å skaffe meg et helt nytt perspektiv. Jeg ville derfor ha forflyttet meg ut av rederikontorene, regjerings- og direktoratskontorene, universitetet og Norges Fiskarlag, og plassert meg i Lurøy, på Fredvang, i Båtsfjord eller andre steder der fiskeriene er alfa omega.

Så ville jeg ikledd meg ordførerens briller, og spurt: Hvordan kan et reguleringssystem utformes slik at det blir liv laga på et sted som dette? Jeg holder det for lite sannsynlig at jeg da ville resonnert som flertallet i strukturutvalget. Evige kvoterettigheter til fiskeredere og grunnrente til staten ville neppe være det jeg først og fremst ville være opptatt av. Da ville jeg heller tenkt i de baner som mindretallet på fire som er inne på regionale forvaltningsmodeller, for eksempel ressursselskaper eid lokalt og regionalt.

Deretter ville jeg ha reist på ekskursjon til utlandet, men i stedet for å dra til Island, Australia, eller New Zealand, der fiskerieksperter vanligvis valfarter når de skal hente mot til å foreslå privatisering og omsettelige kvoter, så ville jeg dratt til Nova Scotia i Canada, og deretter til Alaska. Der har man nemlig høstet gode erfaringer med kvotesystemer som sikrer lokalt utbytte. I Alaska har de etter sigende skapt tusenvis av nye arbeidsplasser i utsatte fiskerisamfunn. Om en raskt vil sette seg inn i Alaskamodellen, se denne webadressen: http://www.dced.state.ak.us/bsc/CDQ/cdq.htm

Så ville jeg ha forberedt meg på å møte tre argumenter som er gjengangere i fiskeridebatten, og som har blitt gjentatt i forbindelse med strukturutvalgets innstilling:

1. Evigvarende rettigheter

En begrunnelse for evigvarende kvoter til fiskebåtredere er at det gir sikkerhet for investeringer og større kredittverdighet i bankene. Men også beboerne på for eksempel Værøy, Sommarøy og Sørvær har behov for sikkerhet mot at de ikke en dag våkner opp og finner at adgangen til allmenningen er stengt. Skal en ha garantier mot slikt, må en i det minste sørge for at det er der rettighetene sitter, i lokalsamfunnet (eller kommunen) og ikke hos private redere som kan selge dem ut eller flytte og ta rettighetene med seg. Hadde jeg bodd i for eksempel på Træna, Nordmela eller i Nesseby, ville jeg heller ikke følt meg trygg på sentrale politikere og byråkrater. De kunne finne på at det ikke bør bo folk på slike steder.

2. Lønnsomhet

Et annet argument er at reguleringssystemet må sørge for at fiskeflåten kan være lønnsom. Spørsmålet er imidlertid ikke om det skal tjenes penger på fiske, men hvor en gjør det. For kysten er det et vesentlig spørsmål om det er på Røst, Arnøya eller i Vardø det tjenes penger eller om det er på Aker Brygge. Det er også en stor forskjell på å tjene penger fiskerinæringen og det å tjene penger i fiskerinæringen.

Dette er en gammel problemstilling, som førte til at Stortinget på 1950-tallet vedtok en lov som sikret fiskerne eiendomsretten til fiskeflåten. Men fiskereide båter krever ikke nødvendigvis fiskereide kvoter. Fiskere skal tjene penger på å fiske, og ikke av å eie og selge kvoter.

3. Ressursrente

Evigvarende kvoter er ikke nødvendigvis et onde, ei heller omsettelighet. Begge ordninger vil kunne være viktige bidrag til at det kan tjenes mer penger i fiskeværene og til at det blir noe igjen av inntektene lokalt. Men da er det disse fiskerisamfunnene som bør være evig kvoteeier, og ikke noen få privilegerte rederier uten lokale bånd. Om en så lokalt vil prioritere egen flåte og fiskeindustri, sikre muligheter for lokal ungdom, leie ut, eller selge kvoterettigheter for så å bruke inntektene (ressursrenten) til beste for lokalsamfunnet eller til trengende barn i utviklingsland, så får det bli deres sak. Dette under forutsetning av at beslutningen foretas på en demokratisk måte, der alle berørte interesser deltar. Det vil også være helt greit om storsamfunnet stiller krav og setter rammer for bruken av inntektene lokalt som betingelse for å få kvote, slik regelen er i Alaska.

Gode argumenter til tross: Det er slett ikke sikkert at det er de beste argumentene som til syvende og sist vil bestemme hvordan strukturmeldinga kommer til anvendelse. I fiskeripolitikken rår også makta, og den sitter ikke stille i disse dager. Fiskeriminister Helga Pedersens ønske om en ny fiskeripolitikk kan derfor fort vise seg bare å bli en drøm. Vil vi andre at den skal bli en realitet, gjelder det å si fra.

Artikkeltags