Effekter av privatisering

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

En måned etter at Strukturutvalget la fram sin rapport har debatten stort sett dreid seg om to elementer i innstillingen. For eller imot tidsavgrensing av strukturkvoter, og for eller imot ressursavgift.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Om strukturkvoter overhodet er hensiktsmessig og egnet for å ta i bruk i flere fartøygrupper (les kystflåten under 15 meter), er i liten grad diskutert. At vi subsidiært har stemt for at eventuelle strukturkvoter i framtiden må tidsavgrenses, betyr ikke at vi støtter videre kvoteomsetning. Andre kapasitetsreduserende faktorer må tillegges større vekt, og det bør settes fokus på ressursfordelingen.

Konsekvenser av strukturkvoteordningen

Utvalgets rapport oppsummerer effekten av strukturordningene i den perioden de har virket. Funnene viser at investering i strukturkvoter kun er «moderat lønnsomme prosjekter» (kap. 6. s. 69), og at «effekten på den bedriftsøkonomiske lønnsomheten i henhold til økonomisk teori, vil være relativt liten». 11 kommuner har mistet alle sine torskerettigheter i løpet av kun to år. 20 kommuner har mistet alle sine rettigheter i NVG-sildefisket. Antallet deltakeradganger i fisket er redusert med 31 prosent og eierkonsentrasjonen er dermed betydelig.

Andre effekter er økt torskefokus – fisket konsentreres i økende grad kun om de mest lønnsomme artene. Samtidig har man ikke lyktes med å bedre råstoffkvaliteten. Det samlede antall årsverk i fisket går ned. Sysselsettingen på de gjenværende fartøyene har økt minimalt etter strukturering, mens lottutbetalingene går moderat opp. Man har ikke undersøkt eventuelle endringer i alderssammensetningen på fiskere og fartøyeiere og kan derfor ikke slå fast at ordningene har bedret rekrutteringen, slik målet har vært. Hvor stor gjeldsøkning flåten står overfor som følge av kvotekjøp er ikke belyst, og er noe finansnæringen snarest bør bidra til å få på bordet. Erfaringene fra autolineflåten indikerer imidlertid at gjeldsøkningen vil være betydelig (kap. 6 s.70).

Fangstkapasiteten reduseres mindre enn det uttaket av antall fartøy skulle tilsi, fordi fartøyene som struktureres ut av fiske generelt har lavere kapasitet en gjennomsnittet.

Halvering av flåten

Disse forholdene synes flertallet i utvalget å overse, når strukturkvoteordningen anbefales videreført og innført i kystflåten helt ned til 11 meter. Dermed kan flåten mellom 11 og 14,99 meter bli halvert i løpet av kort tid. En flåtegruppe som utgjør ryggraden i kystbosettingen, inkludert den sjøsamiske. Utvalgets analyseresultater gir ikke grunnlag for å hevde at et så drastisk inngrep vil gi forsvarlig gevinst, verken i forhold til ressursforvaltning, lønnsomhet eller for samfunnene dette gjelder.

De siste årene har det gjenstått store restkvantum av kystflåtens sei- og hysekvoter ved årets slutt. I 2004 utnyttet fartøy under 15 meter i gjennomsnitt bare 60 prosent av tildelte torskekvoter. Det er vanskelig å se behovet for å redusere en flåte som ikke fisker de kvotene de har i dag, og som i øyeblikket har fritt fiske på viktige fiskeslag. En diskusjon om regulering, beskatningsmønster og ressursfordeling vil være mer hensiktsmessig enn å redusere antall kystfiskere.

Ekstra skatt og evigvarende kvoter

Det er synd at spørsmålet om ressursavgift har dominert debatten i struktursaken. Mye tyder på at en slik avgift ikke vil ha annen effekt enn å legitimere evigvarende strukturkvoter på færre og færre hender. Norges Fiskarlag og Fiskebåtredernes Forbund har i Strukturutvalget gitt sin velsignelse til å pålegge flåten avgift på avkastning «ut over det normale». Trolig vil tonen bli en annen den dagen regningen skal kreves inn. Når flåten foreslås strukturert inntil det halve på grunn av svak lønnsomhet, er det vanskelig å forstå at skal være grunnlag for å innkreve en ekstra «superprofitt»-skatt fra de samme aktørene.

Der en slik superprofitt eksisterer, for eksempel i ringnot, må løsningen være å omfordele ressurser eller slippe flere aktører inn i fisket. Slik sikrer man best at fiskeressursene virkelig kommer kystsamfunnene til gode. Hvordan skal en statskasse som allerede renner over av oljepenger gi «økte velferdstilbud og sysselsetting i kystsamfunnene», bare den får symbolske påfyll av avlat for evigvarende kvoter til noen få? Hvorfor ikke heller gi noe av fisken tilbake til de samfunnene som har tapt sine rettigheter på grunn av strukturering?

Vi registrerer en havfiskeflåte som skriker om nettolønnsordning, om statlige subsidier for å makte økte drivstoffutgifter, og som skremmer med mer bruk av utenlandsk mannskap. Disse rederne vil neppe se seg i stand til å avgi ressursavgift til fellesskapet. I stedet bør de avgi ressurser til en kystflåte som kan ta fisken opp av havet uten subsidier og billig utenlandsk mannskap. Det vil gi økt lønnsomhet i næringen, mindre press på miljøet, flere arbeidsplasser og lys i husene langs kysten av Norge.

Artikkeltags