Et langt samboerforhold opphørte da barna var små, og jeg som mor tok over hele omsorgen for barna, uten tanke på å gå inn i diskusjon med barnas far om barnefordeling. Hans meninger om dette var uforståelig for meg. Selvfølgelig var jeg den som ville yte best omsorg til barna, uansett for en god far han var, jeg var da moren!

Barna kunne komme til han fast annenhver helg, annenhver påske, høstferie, jul, vinterferie, sommer, osv, bare ikke julaften og dagene før denne.

Tradisjoner

Jeg har alltid ment at det som var til det beste for barna, betydde å feire julaften sammen med meg og min familie. Her har vi tradisjoner og forberedelser dagene før, som bygger opp til selve Dagen. Og ikke minst, jula er etter min mening følelsesmessig den viktigste tiden i året, da familien samles og koser seg.

Barnefar protesterte de første årene, og ønsket at barna kunne være hos han og hans familie, med de samme begrunnelser. Jeg forsto ikke hans ønske i lys av dette, men tenkte at han ba om å være sammen med dem kun fordi han visste min mening, og at han skulle være «slem». For barna har dratt til ham 2. juledag og feiret resten av julen der, stort sett. Og da mente jeg at jeg hadde strukket meg langt, barna hadde det jo mye bedre med å være på en plass og ha stabilitet.

Protestene kom sjeldnere etter hvert, og opphørte til slutt. Endelig hadde han tatt til fornuft, tenkte jeg.

Barna har tatt opp ulike ting med faren opp i gjennom årene, og har fortsatt god kontakt med ham i dag. Og det har jeg alltid ment var bare flott.

Jeg handlet feil

Etter lengre tid har det hele fått modnet hos meg, og jeg har reflektert over mye av dette.

Og i selvransakelsen er det gått opp for meg at jeg har handlet i god tro, men handlet feil. Det skal mye til for å innrømme slikt når jeg alltid har ment at jeg hadde rett og hadde kun barnas beste i tankene. Men jeg sier det nå helt oppriktig, jeg tok feil.

Det har ikke vært med tanke på barnas beste da jeg bestemte at de skulle være sammen med meg første delen av jula, heller ikke et morsinstinkt som mange skylder på, det var min egen egoisme som rådet, selv om jeg ikke skjønte det slik da. Uhørt at jeg skulle feire jul uten dem, hvilken jul ville det blitt? Og jeg vet at far og barna mistet noe verdifullt på veien ved ikke å kunne dele den opplevelsen som har så stor betydning.

Julen er for de fleste ei meget spesiell tid, og nettopp derfor er det viktig at barna får være sammen med mor og far, helst annenhver jul. Det er ingenting som tilsier at mors tradisjoner er viktigere eller bedre enn fars. Hans følelser for barna har jo ikke vært annerledes enn mine, han var og er like glad i dem, men jeg har ikke sett det fra hans synspunkt i det hele tatt.

Det er gått mange år, men det er heldigvis aldri for sent å be om unnskyldning, og det har jeg gjort til han!

Bør ikke være automatikk

Når et samboerforhold/ekteskap opphører, bør det ikke være en automatikk i at mor er best egnet til å ha barna, og at hun skal ha regien for samvær. Reglene skulle heller vært slik at man tar utgangspunkt i ei barnefordeling på 50/50, og så finner man en middelvei ut i fra dette, til det beste for barna. Da tror jeg mange frustrasjoner og feilgrep ville vært borte før de kom i gang.

Som alenemor har jeg nok vært lik mange andre i samme situasjon, man tror man handler til det beste for barna, og så er det heller slik at det er til ens eget beste. Følelser får styre over fornuft. Og i slike viktige saker er det fornuften som må få være den regjerende, selv om det kan føles vanskelig. Spørsmålet som alltid bør stilles er: Hva er barnas beste? Ikke dette: Hva er far eller mors beste?

«Synne»