Den norske ADHD-foreningen er i likhet med alle andre ADHD-foreninger opprettet og understøttet av legemiddelindustrien, og Bronders påstander er derfor bare en gjentakelse av argumentasjonen fra industrien og kjøpte forskere. Det samme er det ubehjelpelige forsøket på å avvise kritikk som utspring av sekterisme.

ADHD-industrien påstår freidig at ADHD er en sykdom på tross av at det ikke finnes ett eneste medisinsk bevis for det, verken bilder (scan) eller resultatløs leting etter gener, og den «trygge og utprøvde medisinen» har skadevirkninger som langt overgår det som norske leger forsiktig uttaler seg om. Statens legemiddelverk vedgår også at man kan bli avhengig av Ritalin/Concerta; ikke å undres over når en vet at virkestoffet likner amfetamin. Dosene som barn får, tilsvarer misbruksdoser for voksne. Intet av dette får barn eller foreldre vite.

Skadevirkningene av slike midler står beskrevet i en omfattende rapport som produsenten av Strattera, Eli Lilly, hadde fått. Rapporten ble motvillig frigitt av det britiske legemiddelverket i fjor etter rettssak og bruk av offentlighetsloven Freedom of Information Act. I denne rapporten får man lese fakta om de «trygge og utprøvde» medisinene, nemlig at barn og unge risikerer å bli ødelagt for livet med skader på hjernen som gir epileptiske anfall, eller å dø som følge av hjertesvikt. Men legemiddelverkene vil heller tjene sine oppdragsgivere – legemiddelfirmaene – enn å opplyse folk om skadevirkninger.

Historien om ADHD og ADHD-midlene er en historie om hvordan legemiddelindustrien kan kjøpe seg innflytelse, finne opp nye «sykdommer» og hjernevaske hele opinionen. Men det verste av det hele er at det går ut over barn og ungdommer som får liv og helse ødelagt. Det er ubegripelig hvordan presumptivt oppegående, tenkende individer kan ha samvittighet til å være med på noe slikt. Og like ille er det at legemiddelindustrien nå forsøker å komme seg inn i skolen gjennom hemmeligholdte diagnosetester som foreldre ikke skal få vite om (skolescreeningen høsten 2007).