Å dyrke utkantidentitet

Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

Hvor ble det av nordområdene? spør Ivan Kristoffersen i Nordlys 23. februar. Da måtte jeg lese to ganger; for dersom Kristoffersen – som den kjenner han er av de lange linjene i nord – ikke ser nordområdene, ja, hva gjør vi da?

Utgangspunktet for forsvinningsnummeret er at jeg har utnevnt Hans Olav Karde til å lede det rådgivende nordområdeutvalget de neste to årene. Karde er verken folkelig eller folkevalgt, mener Kristoffersen, i tillegg har han solgt en eierandel i Hurtigruten, til noen i sør, så «også der havnet landsdelen på en gammel tredemølle av filialisering», ifølge Kristoffersen. Hans ankepunkt synes å være at politikk og samfunn er utestengt fra nordområdepolitikken og at utvalgets sammensetning illustrerer det. Jeg vil si: Tvert imot. Det er de politiske organene i nord som må snakke politikk fra nord.

Erfarne mennesker

Nordområdeutvalget – som har eksistert med litt ulik sammensetning siden 2005 – var aldri ment som en offisiell stemme for eller fra nord. Det er en gruppe erfarne mennesker fra ulike sektorer av samfunnet som har gitt innspill til regjeringens handlingsplaner – og nå sist til Melding til Stortinget nr. 7 (2011-2012) «Nordområdene. Visjon og virkemidler».

Nå er den til behandling, og vi venter et spennende ordskifte i plenum i april. Men jeg ønsker fortsatt innspill og ideer fra erfarne mennesker i nord. Og igjen: politikken kommer annetstedsfra. Eller gjør den det? Kanskje det er det dypere poenget i Kristoffersens innlegg; at politikken fra nord ikke er tydelig?

For enkelt

Han skriver at nordområdene kunne blitt et folkelig engasjement i grepet på lokale og regionale politikere. Jeg tror det er for enkelt å si at slik ble det ikke fordi politikken endte opp i grepet til et nordområdeutvalg.

Nei, om politikkens stemme har vært uklar, så er det kanskje politikken i nord som må gå litt i seg selv, slik den kommer stykkevis og delt til uttrykk – ikke bare om spørsmål som naturlig innbyr til regional konkurranse – men også om de større og langsiktige sakene.

Inspirasjon

Jeg har lest Ivan Kristoffersen gjennom årene som en pådriver for utvikling, identitet og handlekraft i nord. Han har vært en inspirasjon for mange. Og han kjenner nord bedre enn meg.

Men jeg undres likevel over en nesten vedvarende hang til å se «husmannsgrep» og «filialisering» rundt hvert hjørne. Mens utviklingen og alle mulighetene i nord kan gjøre det nordlige Norge, nord i Europa, til et nytt sentrum, så er det utkantidentiteten Kristoffersen dyrker fram.

«Lite tyder på at nordområdene kan bli en vekkelse», skriver Kristoffersen. Men hvem hadde håpet eller trodd det? Skaper politikk og samfunn arbeid, verdiskaping, velferd, kultur og gode liv gjennom vekkelser? Jeg tror ikke det. Og jeg håper ikke det heller. For den type samfunnsutvikling kommer bare på én måte; gjennom kombinasjonen av hardt arbeid, kunnskap og kapital. Og om Kristoffersen tillater; få steder ser vi flere spennende tegn på at det virker enn nettopp i nord!

Artikkeltags