Daniel roper det han makter. 85 meter lenger opp revner fjellsida. 

De fem kompisene fanges i snømassene på over tusen tonn. Store, harde, hvite flak, blandet med nysnø. 60-70-80 kilometer i timen.

Kroppene kastes ukontrollert rundt, flere hundre meter ned fjellsida.

Bjørkeskogen, som virket så ufarlig for noen minutter siden, er nå deres verste fiende. Ski, staver, luer, sko og votter flerres av. Kroppene smeller mot greinene i snøen. 

Sekunder senere er det helt stille.

Kvelden før tok de et par øl i badstua og skravlet, slik de alltid brukte å gjøre. Endelig hadde kompisgjengen tid til å møtes på ordentlig, prate sammen, mimre om gamle dager. De siste årene har møtene blitt mer sporadiske, men vennskapet mellom de fem kompisene er fortsatt tett. De kan snakke om alt mulig, om skiturer, om jobb, om livene hjemme. 

Etter studietida ble de spredt rundt om i Europa. Daniel er hjemme i Reykjavik. Tobias har akkurat levert doktorgraden i Bergen. Adrian har blitt pappa til lille Jona og bor i Sveits med kona Merle. De eneste som holder stand i studiebyen Innsbruck, er Julius og Moritz. Men det som var mer romslige timeplaner under studietiden er nå byttet ut med full jobb.  

Skiferien til Lyngen, planlagt i et halvt år, er kjærkommen.

De sørger for å nyte tida. Den tirsdagskvelden lager de seg en slags nordnorsk «surf and turf» - reker og rein. Selv Moritz, som ikke har spist kjøtt siden barneskolen, lar seg begeistre.

32-åringen er i perlehumør. Helt siden han var liten gutt har han hatt en dragning mot fjellene. Det er her, med gode venner ute på tur, han er aller lykkeligst. Han skiller seg ut med sin ukuelige livsoptimisme, en egen evne til å finne humoren i selv de merkeligste situasjoner. Ingenting virker å være noe stress for den omgjengelige kompisen. Moritz sender flere oppdateringer hjem. På bildene er han bare et eneste stort smil. 

Det er interessen for ski som har limt dem sammen og som nå har fått dem på et fly opp til Tromsø, 350 kilometer nord for polarsirkelen. Fra Langnes setter de kursen rett mot Lyngen, en drøy seks mils kjøretur unna. «Et eldorado av muligheter», står det i Airbnb-vertens annonse. Allerede på den korte fergeturen over Ullsfjorden får de et glimt av de spektakulære fjellene området er så kjent for. 

I klarværet kan de se hvordan de spisse, bratte fjellene stuper ned i havgapet. Da de svinger inn på parkeringsplassen foran hytta, er det nordlys på himmelen.

I to dager fortsetter de nordnorske alpene å vise seg fra sin beste side. I sol og store puddersvinger danser kompisene seg ned den majestetiske Storgalten på 1219 meter over havet. De går inn Lyngsdalen og opp Daltinden. Gevinsten er en av Lyngens fineste nedkjøringer. Julius flyr ned det 1533 meter høye fjellet i paraglider.

Gruppa er hele tiden nøye med planleggingen. Skredvarsler gjennomgås i detalj. Ruter og vær diskuteres. Hvor kan det gå skred? Hvor kan man ta snøprøver på sikkert sted? De er alle fem kompetente på fjellsikkerhet. Tobias er skiguide. Daniel er skredobservatør.

De er på ingen måte alene i fjellene i Lyngen. Mars er høysesong med flere tusen skikjørere ute i de spektakulære Lyngsalpan. Rundt om i fjellkjeden - dannet for 430 millioner år siden med sine spisse topper, kvasse egger, lange daler og hele 140 isbreer - kryr det av skikjørere fra over hele verden. Tyskere, østerrikere, franskmenn, briter, amerikanere og nordmenn. I motsetning til alpene på kontinentet, kan man se havet når man kjører ned fra fjelltoppene. Du kan fortsatt finne fjellrenner der ingen har kjørt før.

D e er på ingen måte alene i fjellet. I mars er Lyngen midt i høysesongen. Flere tusen skikjørere skal ut i de spektakulære Lyngsalpan de neste ukene.

Rundt om i fjellkjeden dannet for 430 millioner år siden, med sine spisse topper, kvasse egger, lange daler og hele 140 isbreer, kryr det av skikjørere fra over hele verden. Tyskere, østerrikere, franskmenn, briter, amerikanere og nordmenn. I motsetning til alpene på kontinentet, kan man se havet når man kjører ned fra fjelltoppene. Du kan fortsatt finne fjellrenner der ingen har kjørt før.

Men de samme fjellene kan også være livsfarlige. Bare i 2022 ble tolv personer drept eller hardt skadd i skred i Troms. I de 43 dødelige skredulykkene i Norge de siste åtte årene er de fleste fra det samme området, i en akse mellom Kattfjordeidet på Kvaløya, Lyngsalpene og Kåfjorddalen.

Også de neste ukene skal Lyngen, med sine snaue tre tusen innbyggere, rammes av nye skredtragedier. I mars 2022 er skredfaren betydelig i flere uker i strekk, med et vær som er helt uvanlig for årstida. Ved månedsslutt melder Meteorologisk institutt om en snittemperatur på snaue fire grader over normalen. Toppnoteringen er på hele 9,5 varmegrader. Helt opp til tusen meters høyde fuktes snøen.

Først 23 dager inn i måneden slår været om. I det temperaturen faller seiler lavtrykk fra Barentshavet inn mot Lyngen. Det begynner å snø tett, vinden øker. I møtet mellom den varme fuktige snøen og ny, kald snø, skapes farlige iskrystaller. Det blir igjen til et skummelt, svakt lag  - skjult av nysnøen. Det vedvarende svake laget skaper et minefelt i fjellet. 

Du vet aldri når eller hvor du tråkker feil.

På avstand ser ikke aksla spesielt bratt ut. Målingen viser en helning på 32 grader, like over grensa for hva som anses som skredfarlig. En snøprøve, tatt nederst i bakken på om lag 200 høydemeter, viser stabile forhold. 

Planen er å grave noen snøprofiler, vurdere forholdene, før de kjører ned bakken igjen. De har allerede bestemt seg for å unngå toppen av aksla der vindtransportert har samlet seg i form av potensiell farlige skavler. De skal snu ved tregrensa. 

Et lite stykke opp i bakken, 290 høydemeter over fjæra i Sør-Lenangen, stopper alle fem opp. Klokka nærmer seg halv seks på ettermiddagen. 

«Det er bratt her», sier Adrian til Moritz, som nå er noen meter foran ham.

Han ber om en ny sjekk av skredsøkerne. Moritz tar fram sin. 

«Er det noe galt? Er du nervøs», spør Tobias. 

«Vi kan snu hvis du vil, ingen problem». 

«Nei, nei. Det går greit».

Moritz smiler. De fortsetter å traversere opp bakken. Tobias og Julius først. Så Adrian og Moritz. Daniel er bakerst. Selv om terrenget rundt dem er bratt, er det langt fra skremmende. Hjemme, i alpene i Tyskland og Østerrike, har de kastet seg utfor langt drøyere fjellsider. Ettermiddagsturen i Lyngen virker uskyldig.

Noen minutter med klatring senere, på 350 meters høyde, har forholdene endret seg drastisk. Gruppa graver en ny snøprofil. Denne gangen finner de et svakt lag høyt oppe i snøen, et tydelig faresignal. 

Alle er enige. De må snu.  

Noen meter til og de er oppe på et litt flatere parti. Her er det lettere å ta av fellene under skiene og kjøre ned. Avgjørelsen er enstemmig.

P å avstand ser ikke aksla bratt ut. Målingen viser en helning på 32 grader, like over grensa for hva som anses som skredfarlig. Snøprøven, noen hundre høydemeter opp i terrenget, viser stabil snø.. 

Planen er å undersøke snøforholdene og enkel skogskjøring. De skal snu ved tregrensa. 

Et lite stykke opp i bakken, 290 høydemeter over fjæra i Sør-Lenangen, stopper alle fem opp. Klokka nærmer seg halv seks. Moritz ber om en søkesjekk.

«Nei, nei. Det går greit». 

32-åringen smiler. Bak seg har han Adrian, den yngste i gjengen. Nederst er islendingen Daniel. Det er bratt der de står, men henget er langt fra skremmende. Sammen har de kastet seg utfor langt drøyere topper i de franske, tyske og østerrikske alpene. Ettermiddagsturen i Lyngen virker uskyldig. 

Seksti høydemeter senere og noen minutters klatring oppover bakken endrer alt seg. De graver en ny snøprofil. løpet av 130 høydemeter har snøen forandret seg totalt. De avdekker et svakt lag, ganske høyt i snøen. 

Alle er enige. De må snu.

Det diskuteres i gjengen. Skal de svinge inn mot høyre, kjøre den lille kløfta nedover? Men forholdene er for farlige. To svinger til og de er oppe på et litt flatere parti. Her er det lettere å ta av fellene under skiene og kjøre ned. Avgjørelsen er enstemmig.

De står spredt, med fem til ti meter mellom seg. Julius er øverst, fulgt av Tobias. Det er Daniel, som er bakerst, som ser at snøen løsner over dem.  

«Skred!»

De dras nedover fjellsida av snømassene, kastes ukontrollert rundt. Det er som å være inne i en vaskemaskin. Ingen følelse  av retning, ingen idé om de er under eller over snøen, om de ligger opp eller ned. Ingen rekker å tenke. 

Bein knuses. Ledd vris i alle retninger. 

Så stopper alt opp. Og det blir stille.

Adrian forstår først nå hva som har skjedd. Han er verken begravd eller nedtrykt i snøen. Skredet har rast 390 meter nedover, gjennom skogen. I den første bjørka han treffer, mister Adrian skiene og stavene. I den andre bjørka sier det stopp. 29-åringen, han som har en knapt åtte måneder gammel baby hjemme i Sveits, er uskadd.

I noen trær lenger ned i skredet, ser han noen.

Tobias har fått hard medfart. Han har blitt kastet hundre meter nedover skredet, slått mot det ene treet etter de andre. Han stopper av at han smeller rett i et bjørketre. Det treffer ham mellom beina og overkroppen kastes framover. Så kommer en bølge av snø.

Han spytter blod. Ballongen bak ham, utløst fra skredsekken, punkterer i en grein. En ny bølge med snø trykker seg inn i korsryggen. Den utadvendte og pratsomme 31-åringen ligger bom stille, uten noen mulighet til å røre seg. Han har knekt venstrearmen, korsryggen, kragebeinet og vridd et kne. Han blør fra ansiktet, men klarer å snakke. 

Det han ikke vet, er at han også har alvorlige indre blødninger.

Adrian fjerner snø fra Tobias’ rygg slik at han kan bevege seg. De blir enige om hva de skal gjøre. På grunn av skadene kan Tobias ikke gjøre mer enn å ringe etter hjelp. Adrian må søke etter resten av gjengen.

Tobias når fram til nødetatene i Tromsø. Tre i gruppa er ikke gjort rede for. Han blir beskrevet som «rolig og samlet» av operatøren som tar telefonen. 

Tilfeldigvis er ambulansehelikopteret bare noen flyminutter unna, i søk på en annen skredhendelse. Det tas et vanskelig valg. En skredtatt mann, på ukjent sted nedenfor Daltinden, nedprioriteres. Alle ressurser snus mot skredhendelsen i Sørlenangen, 38 kilometer lenger nord. 

I ti minutter søker redningsmannskapene i feil fjell. I den første meldingen sier Tobias at de er på Steinfjellet, noen kilometer lenger sør. Operatøren som mottar nødanropet sliter med å finne den korrekte posisjonen til de skredtatte. 

De har mistet verdifull tid.

Hele fem helikoptre sendes mot Sørlenangen. Dette har mannskapene øvd på. Ulike scenario raser gjennom hodet. Flere kan være savnet. Flere kan være livstruende skadet. Samtidig må redningsmannskapene tenke sikkerhet. Kan det gå nye skred i området? Er været godt nok til at de kan fly helt inn til bunnen av aksla?  

De vet at de nå opererer helt i grenseland av hva som er forsvarlig.

Det er over en halv time siden skredet gikk og fortsatt er det én av kompisene som mangler. Adrian kjemper seg oppover i skredet igjen. Tobias blir stadig kaldere, der han sitter. Han har forsøkt så godt han kan å hjelpe redningsmannskapene fram til rett sted. Han spør Adrian om han kan få hans ekstrajakke og hansker. 

Adrian vinker opp til ambulansehelikopteret som nå nærmer seg. Det lander i bunnen av skredområdet. Han går for å møte mannskapene og oppdaterer dem så godt han kan. Tre av kompisene er funnet. Moritz er fortsatt borte. Han tar fram skredsøkeren igjen. Det er nesten en time siden de gikk på ski opp fjellsida sammen, da han får et signal som markerer den savnede kompisens posisjon. 

Han begynner å grave helt forsiktig og ser Moritz under snøen. Han skraper bort litt mer snø, så skånsomt han kan, bekymret for at han kan skade hodet til kompisen. Flere greiner av ei bjørk må knekkes av før han kan fortsette. Han ser at det er litt blod i Moritz’ ansikt da en redningsmann kommer til bak ham.

Adrian kan ikke forstå det han hører. Kompisen, som bare en drøy time tidligere hadde pratet om alle framtidsplanene - om nye klatreturer og ekspedisjoner - har dødd momentant i kollisjonen med bjørkeskogen. Moritz har blitt dratt drøye hundre meter nedover skredet, før han traff et bjørketre. Farta har vært så høy, kreftene så store, at han er sjanseløs.

Den første tanken klarer ikke Adrian å riste av seg, på tross av de klare ordene fra redningsmannskapene.  

«Kom jeg for seint?» 

Adrian spør to ganger.

50 meter lenger oppe i skredet, vet Tobias ingenting om dramaet under ham. Den erfarne skikjøreren og skiguiden forstår at han er hardt skadet, at ryggen hans trolig er brukket. Han vet han ikke skal røre på seg. Et bjørketre er bare noen centimeter fra ansiktet og blokkerer utsikten. Det eneste han kan se, er himmelen over seg. 

Ventetiden er helt jævlig. 

– Jeg blir kaldere og kaldere. Det gjør mer og mer vondt. Samtidig vet jeg ingenting om hvordan det går med de andre. 

Klokka går forferdelig sakte, men tankene raser gjennom hodet. Klarer ikke helikoptrene å lande? Skal de prøve å løfte oss ut med tau? Han vet at Adrian og Julius er i live. Hva med Daniel og Moritz? Følelsen av å ikke kunne gjøre noe, bare sitte der, gnager i 31-åringen. Han har trent på å hjelpe i disse situasjonene. Nå må han bare sitte der, helt i ro. 

Følelsen av å være glemt, forlatt til seg selv der oppe, vokser. At det er både lege og redningsmannskap på bakken, vet ikke Tobias noe om.

Adrian er i sjokk. Han veksler mellom å bryte sammen i gråt og forsøke å bidra i redningsarbeidet.

– Jeg ser hodet hans i greinene der og har kanskje et lite håp om at han fortsatt lever.

Trærne hadde gitt ham en trygghetsfølelse på vei oppover bakken. Nå hadde de drept en av hans beste kompiser. Alt rundt ham er uvirkelig.

Den svært kraftige SAR Queen-maskinen har nå kommet fram til Erikaksla. Det er dette helikopteret som skal få heist ut de første skadde. Operasjonen skal vise seg langt mer komplisert enn redningsmannskapene håper på. SAR Queen-maskinen er så voldsom at den skaper tilnærmet mulige arbeidsforhold på bakken. Såkalt «downwash» kjøler ned skredområdet og virvler opp store snømasser. Rotorvinden tilsvarer orkan styrke. Selv å puste blir vanskelig.

Redningsfolkene sliter med å holde på varmen til de hardt skadde. Det gjør dem urolige.   

Tiden går fort. Det voldsomme bråket fra rotorene gjør at redningsarbeiderne ikke lenger kan kommunisere. Alt går uhyre sakte.

To timer etter skredet, er Tobias og Julius i et helikopter på vei mot Tromsø.

For Daniel er situasjonen kritisk. 34-åringen vet ingenting om hva som har skjedd med de andre. Han har mer enn nok med seg selv. I en snau time har han ligget mer eller mindre alene i skredområdet. Han snuses opp av en redningshund. 

Kroppstemperaturen er i ferd med å synke til et nivå som kan koste ham livet. Munnen er full av blod og han må konstant hoste det ut. 

– Det er ikke vår feil om han dør, sier Susanne Bengtsson til en annen av de frivillige.

Det er hun som kom med hunden «Spiff» og som nå ser at Daniel trenger hjelp for å holde seg i live. Hun er heldigvis også sykepleier. Hun forstår umiddelbart at hun ikke kan levne Daniel alene i et eneste sekund. Hun kryper inn under en varmepose sammen med den hardt skadde islendingen, og holder rundt ham. Han har grusomme smerter.

Susanne gjentar gang på gang: 

«Pust rolig. Et pust av gangen»

Minuttene går. Hun kjenner på uroen.

– Min pasient burde vært oppe for lenge siden, tenkte jeg, samtidig som jeg prøvde å konsentrere meg om det jeg kunne gjøre noe med.

Etter over en times hard innsats kommer Forsvarets NH90-helikopter til unnsetning. Daniel blir pumpet full av ketamin, heist om bord og helikopteret suser mot Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø.

Kroppstemperaturen er kun 33 grader da Daniel ankommer akutten. Han intuberes og legges rett i koma.

Det var pappa Edi som ringte. «Kom hjem. Det har skjedd noe med Moritz». På den timelange bilturen hjemover - forbi små landsbyer, opp og ned de små bakketoppene inn mot den lille landsbyen Lohberg sørvest i Tyskland - sier ikke søstrene Magdalena og Anna et ord til hverandre. I stillhet håper de at Moritz kanskje ligger skadd på et sykehus. 

Edi møter dem i gangen. Han klarer ikke å få fram et eneste ord. Storesøster Magdalena - hun Moritz alltid fikk til å le selv om klokka var altfor tidlig på morgenen - trenger ingen videre forklaring. 

Anna sliter med å oppfatte det som sies.

– I bilen tenkte jeg tanken, at han kunne være død, men jeg slo det raskt fra meg. «Nei, du kan ikke tenke sånn». 

Nyheten om Moritz har allerede begynte å spre seg i bygda, blant gamle klassekamerater, naboer, hos spillerne på det lokale fotballaget. «Er han virkelig død?». 

Anna og Magdalena hadde knapt fått nyheten selv. Likevel var folk på telefonen, lurte på om det var sant det de hørte. 

– Det hadde ikke på noen måte gått opp for oss enda. Vi forsto ikke hvordan de visste.  

På mamma Helgas telefon er den siste meldingen hun sendte til Moritz tolv timer tidligere, klokka 21.55, ubesvart. 

Helga og Edi hadde akkurat kommet hjem fra et bursdagsbesøk hos en gammel nabo den kvelden. De snakket om sønnen, lenge. Om alle påfunnene hans. Om alle minnene fra hjemme i den lille gata i Lohberg der de alle bodde. De sender en melding til Moritz. «Send et bilde til meg», svarer han. 

Det er siste kontakten de har med deres førstefødte. 

Morgenen etter står politiet der på Müller-familiens ytterdør. Detaljene er vanskelige å huske, men følelsen fra den siste marsdagen i fjor er hamret fast. 

– Tiden går liksom ikke framover, sier Moritz’ minstesøster Anna der hun sitter med familien rundt stuebordet.

– Det var en helt forferdelig dag.

To dager etter dødsbudskapet sitter lillesøster Anna på flyet mot Tromsø. Hun husker ingenting fra turen. Ikke flyplassen, ikke at flyet var i lufta, ikke at hun landet på Langnes. 

– Men jeg husker Moritz. Nøyaktig hvordan han så ut. Hva jeg følte. 

Det var Tobias som ga henne styrken til å gå inn i sykehuskapellet for å se storebroren. Han forklarer at Moritz har litt blod i ansiktet og skader som fortsatt er synlige. 

– Vi snakket om hvordan han så ut, der han lå i kapellet. Han forberedte meg på å gå inn. Men vi snakket også om vennskapet mellom dem, hvordan de møttes. Jeg fortalte ham hvor glad han var i vennene sine, sier Anna.  

Legene gjentar til Anna det de har sagt så mange ganger til kompisen Adrian. 32 år gamle Moritz - han som sprang ultraløp opp Zugspitze og hadde klatret Matterhorn - døde momentant da han traff en bjørk i skogen i Lyngen.

Det skulle fortsatt ta nesten to uker før kista med Moritz kom seg til Lohberg. 

– Å forlate ham der i Tromsø, det var det verste, sier Anna.

I stua er det bilder av ham overalt. En ting går igjen. Moritz smiler på absolutt alle. Det er snart et år siden tragedien traff dem, men ingenting hjemme i Lohberg er i nærheten av slik det en gang var.

– Han ga oss så utrolig mye, sier mamma Helga.

Adrian klarer knapt å få fram et ord i telefonen på flere dager. Der ute i skredet vekslet han mellom forvirrelse og trøstesløs sorg. På sykehuset sliter han med å orientere seg. 

Han klarer ikke å snakke med folk hjemme om hva som har skjedd. Ikke familien til Moritz. Ikke kjæresten til Moritz. Ikke sin egen kjæreste, Merle. Det er kun den halvt år gamle sønnen Jona som får fram et smil hos 29-åringen. Sykehuspresten på UNN i Tromsø må hjelpe Adrian med alt. Selv kan han ikke finne veien i sykehuskorridorene. 

Allerede den første natta får han se Moritz. 

– Jeg måtte se ham for å forstå at han var død. Samtidig var det helt ufattelig å se kompisen sin der. 

De skulle jo beholde vennskapet gjennom et helt liv. Gå på ski, klatre i fjellet, se at barna deres vokste opp. 

– Og så ligger han der og kan ikke… Sånt skal ikke få lov til å skje. 

Bare noen timer etter at kirurger på UNN har fikset den sprukne arterien i Tobias’ høyre lår, er 31-åringen tilbake i organisasjonsmodus. Noen måtte snakke med familien til Moritz. Den torsdagen, dagen etter ulykken, prøver han så godt han kan å forklare hva som skjedde. 

– Det var vanskelig, men jeg måtte si det som det var.

Tre timer etter skredet, bæres Moritz ned fjellsida av redningsmannskapene. De sørger for at det skjer på en mest mulig verdig måte. Han dekkes til og kjøres med skuter ned til den lokale ambulansestasjonen. Politimann Knut Slartmann begynner å lete etter bevis på sikker identitet. 

–   Jeg tenker at det er en ung kar, at han har en familie, at han er på tur i Norge, at det sitter noen hjemme som savner en sønn eller en kjæreste. 

– Vi er jo faenihelvete mennesker vi også. Det er naturlig at du blir påvirket.

Å se Moritz, i sykehuskapellet, fikk fram alle følelsene. Men Tobias er samtidig så dehydrert at  det ikke kommer en eneste tåre. 

– På en måte er det min minneplass for Moritz. Jeg kom meg ikke i begravelsen. Det kapellet var en sterk plass for meg.

Samtidig som kompisene prøver å håndtere sorgen over Moritz, får de gode nyheter. Julius, som i likhet med Daniel ble lagt i koma etter skredet, er våken. Den fredagen, to dager etter ulykken, trilles han inn på rommet til Tobias, med Adrian bak seg. 

– Det er et møte jeg ikke glemmer. Det var intenst og samtidig fint oppi det hele.

Det gode vennskapet - etablert gjennom alle turene sammen - blir tydelig nå. Kompisene finner stor støtte i hverandre, at de kan snakke sammen, trøste hverandre så godt de kan. 

– Når noe sånt som dette først skjedde, så er jeg glad vi hadde hverandre, sier Tobias.

Elleve dager etter skredet er Daniel fortsatt tilkoblet respirator. Gradvis vekker legene ham tilbake til bevissthet. 

Tobias er den eneste som er igjen på UNN i Tromsø og får se Daniel mens han fortsatt er i respirator på intensivavdelingen. 

– Jeg håper jeg aldri skal tilbake dit. Daniel lå der og jeg var så sjokkert over det jeg så. Han prøvde å åpne øynene. Han hadde en reaksjon, men det er ingen interaksjon. Det var helt forferdelig. 

Heldigvis oppfatter en sykepleier på UNN situasjonen og begynner å snakke med de to kompisene. Om hvordan de ble kjent, om vennskapet. Samtalen gjør at Tobias klarer å være i rommet. 

To dager senere er han tilbake hos Daniel. De får til en slags samtale. Vel å merke kun ved at Daniel nikker eller rister på hodet.

Bak Tobias er det aktivitet både blant leger og sykepleiere. Daniel skal overføres til Reykjavik neste dag. Han vet fortsatt ingenting om Moritz. Bør Daniel få beskjeden før han drar? Bør han høre det fra Tobias? Han bestemmer seg for å gjøre det senere samme dag. 

– Jeg husker jeg gikk ut på gangen for å samle meg. På hvilken måte skal jeg gjøre dette, fortelle om Moritz’ død. Daniels far sitter på den ene siden av senga, jeg på den andre. Så bare kom det ut av meg:

– Du har snakket med Julius og Adrian på telefon. Du ser meg. Du ser også at det er en som mangler. Moritz har ikke klart seg. Han døde. Han knakk nakken. Men han vil alltid være med oss. 

– Det bare sprutet ut av meg. 

Han ser seg selv fra utsiden. 

– Hva er det du gjør her? Du sitter i en rullestol på en intensivavdeling med en av dine beste venner og forteller at en venn av dere er død. 

Kirka i Lohberg er full skjærtorsdag 14. april. Gitarlærer Rudi spiller Bob Dylan-låta: It’s all over now, baby blue. Halve bygda har møtt opp for å ta farvel med Moritz Müller. Det har også arbeidskolleger fra Innsbrück, fotballaget, skolevenner, barndomsvenner, studievenner og familie. 

Daniel og Tobias mangler. Den ene er fortsatt tilkoblet respirator. Den andre ligger i en sykeseng på UNN i Tromsø. 

Det skal gå et halvt år før de alle kan samles igjen, i oktober.

Adrian, Tobias, Julius og Daniel. Anna, Magdalena, mamma Helga og pappa Edi. Alle er samlet i huset der kompisen, sønnen og storebroren vokste opp. 

Sammen planter de et epletre i hagen. Til Moritz. 

– Alle ble glade når han var til stede, sier søster Magdalena. 

– Han kom inn i rommet og alle smilte. Men det største smilet hadde han selv.