Gå til sidens hovedinnhold

Viktig fra statsministeren: «NATO kan ikke være alle mulige steder»

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Medlemsland i NATO har stilt opp for USA i mange kriger og konflikter gjennom de to siste decennier, mer eller mindre helhjertet. Én gang ble USAs allierte til og med truet; «Either you are with us, or you are against us,» sa president Georges W. Bush for å få dem med i angrepet på Irak i 2003. Vår presteutdannede statsminister, Kjell Magne Bondevik fikk holdt Norge utenfor ved å spille på sine kristne anfektelser, som den troende amerikanske president godtok. Siden det har norske soldater likevel operert sammen med amerikanske i mange konfliktområder, og gjort seg fordelaktig bemerket. Dere bokser over deres vektklasse, sa tidligere sjef for US Marines, Jim Mattis under et besøk i Norge for drøyt to år tilbake. Nå trekker USA og NATO seg ut av én av krigene, fra Afghanistan hvor en asymmetrisk krig med Taliban har pågått i tjue år.

Et strategidokument, «NATO mot 2030» har de siste to årene vært forberedt i NATO-hovedkvarteret etter initiativ og ledelse av generalsekretær Jens Stoltenberg, og er godt timet for USAs neste engasjement – enda lengre borte. NATO må forholde seg mer proaktivt i forhold til et ekspansivt Kina, er Stoltenbergs viktigste nyhet i forkant av presentasjonen av strategidokumentet som nå legges frem for statslederne i alliansen i Brüssel.

Vår statsminister kom med et viktig signal før toppmøtet: NATO kan ikke være alle mulige steder, sier Erna Solberg; alliansen bør i større grad holde seg til sin primæroppgave, som er å ta vare på medlemslandenes sikkerhetsbehov i den del av verden hvor disse landene befinner seg. Det er fristende å tolke det omtrent slik: nå må vi slutte å dilte etter amerikanerne i ett og alt – se hva det har ført til - i Irak, Afghanistan, Syria og Libya med ubeskrivelige menneskelige ulykker, materielle ødeleggelser og flyktningestrømmer som stresser vestlige demokratiers samhold, både seg imellom og internt. Kanskje gjør privatpersonen Solberg seg slike tanker, på linje med de aller fleste av sine landsmenn og -kvinner, men mer relevant er det nok å tolke det ut fra en politisk – og selvsentrert - tankegang; går oppmerksomhet og ressurser mot Sør-Kina-havet blir det mindre oppmerksomhet og ressurser mot Barentshavet.

Nok en gang trekker altså supermakten USA seg slukøret ut fra mangeårig krig med en militærteknologisk underlegen motstander, slikker sine sår og tar fatt på å møte en ny og annerledes utfordring, å demme opp for en kjempe i øst som har satt seg som mål å dominere sine omgivelser og vinne innflytelse og ressurser overalt på kloden hvor det er noe å vinne. Å «brødfø» en befolkning på om lag 1,4 milliarder, som knapt ser andre grunner til å være tilfreds med det sittende regime enn materiell velstand, er en utfordring av eksistensiell karakter for det kinesiske lederskap.

Det er ikke mye USAs demokrater og republikanere er enige om, men én sak er et klart unntak: Kinas økonomiske og militære ekspansjon som ses som en trussel mot USA vitale interesser. Republikanerne er på Trump-sporet og vil fortsette handelskrigen og øke forsvarsbudsjettene. President Biden har varslet en mer pragmatisk kurs, og vil bruke både militær avskrekking og diplomati; han vil uteske områder hvor det kan samarbeides med Kina, som f.eks. om tiltak mot klimaendringene. Og nettopp her bør åpningen ligge for Norges innsats i årene fremover. Erna Solberg kastet hansken og utfordret Kina og Russland i sin tale i februar til FNs sikkerhetsråd, og hun føyde til at hun vil ha USA med som drahjelp. Miljøpolitikk er også skrevet inn som et nytt strategisk satsningsområde i dokumentet «NATO mot 2030» som nå legges frem, og vår statsministers utspill blir derfor mer relevant enn man kunne anta i utgangspunktet.

I disse dager seiler en fransk og en britisk hangarskipsgruppe mot det østlige Stillehavet og Sør-Kina-havet for å bistå USA i pågående operasjoner for, som USA offisielt bruker som begrunnelse, å hevde retten til fri ferdsel i internasjonale farvann, primært Taiwanstredet, og for å demonstrere potensialet i den militære slagkraft Kina vil møte om president Xi Jinping skulle la seg friste til et militært eventyr i regionen. Det må være greit at «gamle» europeiske stormakter, som også er atommakter, stiver opp et engasjement fra USAs side på den andre siden av kloden. Begge har historie som kolonimakter i regionen. Men å trekke NATO som nordatlantisk forsvarsallianse med i dette engasjementet må vi håpe får tommelen ned fra flere av medlemslandenes statsledere enn Erna Solberg. De mange engasjementer NATO har hatt «out of area» har utvilsomt vannet ut artikkel 5 i Atlanterhavspakten: én for alle, alle for én. Det er i seg selv den viktigste grunn til å istemme Solbergs budskap, i hvert fall for de mindre medlemsstater.

Det er selvsagt lettere å si for en som står utenfor politikken enn en norsk myndighetsperson at motivasjonen bak USAs og de to europeiske staters interesse i nye, fjerntliggende områder nok er mer diktert av at teknologi og produksjon av noen små dingser som vi kaller halvledere ligger i Taiwan og Sør-Korea, enn av å ofre seg for friheten på havet og noen omstridte øyer og atoller. De to land står for ca. 80 prosent, og Kina for ca. 11 prosent av totalproduksjonen globalt. Mangelen på halvledere og silisium har vært prekær lenge, primært for fremstilling av alle former for elektroniske produkter – derved også bil-, båt- og flyindustrien, for ikke å snakke om den eksplosjon av anvendelser som kommer med 5G.

Det som gjør mangelen virkelig prekær for USA, er at mikroelektronikken, som er både grunnfjell og livsnerve i all avansert militærteknologisk utvikling rammes. Det er et felt hvor USA har kommet bakpå i forhold til Kina og Russland. Årsaken er at forskning, utvikling og modernisering har måttet lide under tjue års kostbar krigføring i Irak, Afghanistan og Syria, og selv om det nå skal tas et krafttak for å ta igjen det forsømte, risikerer USA i inneværende tiår å se begge de store rivalene dra ifra i evne til datafangst, maskinlæring, algoritmeutvikling og bruk av kunstig intelligens for militære formål, både strategisk og taktisk.

Norge er - som vanlig - heldig stillet ved at vi har rik tilgang på silisium (Elkem) og halvledere (Nordic Semiconductors), uten at jeg derved har sagt at Erna Solbergs standpunkt er påvirket av det. Snarere vil jeg si at det som i dagens situasjon bør motivere regjeringen, også den vi får etter høstens valg, er Norges unike situasjon og rolle som arktisk stat, med sekretariat i Tromsø for Arktisk råd, med et vellykket møte i rådet rett bak oss i tid, med vår store nabo Russland som rådets leder i to år, hvoretter Norge skal føre ledervervet videre, en ambisiøs melding om nordområdene fremlagt i fjor, og i den sammenheng utbasuneringen av hovedsetningen: Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde!

Russland omtaler Arktis som «vårt hjem»; det er vårt land og vårt hav, noe som er akseptert og anerkjent av de fleste land, sa utenriksminister Sergej Lavrov under møtet i Arktisk råd i Reykjavik 20. mai. Ser man på kartet og vet hvem som bor hvor i den arktiske region, og legger til grunn at de krav som Russland har lagt frem for FNs kontinentalsokkelkommisjon blir akseptert, har han langt på vei rett. Det er vedtatt en ny strategi for Arktisk råd, og selv om klima og miljø fortsatt står øverst på prioriteringslisten for de fleste rådsmedlemmer i de mer enn hundre prosjekter som er under gjennomføring eller planlegging og forberedelser, står Norge og Russland sammen om å prioritere økonomisk og sosial utvikling for dem som bor og har sitt utkomme i den arktiske regionen.

Russlands ønske om å bringe sikkerhetspolitiske spørsmål inn i rådets diskusjoner har møtt motstand. Fra norsk side kan det være en fin gest knyttet til Lavrovs utspill å gå inn for gjenopptaking av de årlige møter mellom forsvarssjefene i de arktiske stater. Her hjemme har general Eirik Kristoffersen pekt på behovet for dialog med russerne etter år med stadig kaldere klima og økende rivalisering i Arktis - en god del av aktivitetene finner sted i og over Barentshavet.

Den høyest rangerte militære leder i USA, general Mark Milley, som leder Joint Chiefs of Staff, innrømmer nå at USA befinner seg på en farlig kurs i sine bestrebelser etter å holde et militært overtak i konkurransen med Kina og Russland. «Vi er i det 76-ende år med fred mellom stormakter siden 2. verdenskrig, men nå er denne situasjonen under press; vi kan se at den er blitt ganske frynsete i kantene,» sa Milley i en tale til uteksaminerte kadetter ved Air Force Academy 26. mai. Han sa videre at med historien som veiviser burde USA nå løfte blikket opp fra den endeløse rekke av nødsituasjoner og skape forutsetninger for en fremtid som kan hindre krig mellom stormakter.

Det er ikke første gang det er fra generaler vi hører de riktige ordene i rett tid. Nå er det på tide at toppolitikere og -byråkrater også tar skjeen i en annen hånd.

Kommentarer til denne saken