Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Anja Bakken Riise er fra Tromsø. Hun er også leder i Framtiden i våre hender, og har som sådan trolig tilbrakt litt for lang tid i hovedstaden.
I et innlegg i Klassekampen denne uka kritiserer hun den nye nasjonale strategien for luftfart. Hun føyser i samme åndedrag av regjeringens store fokus på geografi i strategien.
Hun foreslår heller en progressiv avgift på flyreiser. «Jo mer du flyr, jo mer skal du betale.» skriver Riise. Og fortsetter: «Løsninger som ikke handler om restriksjoner, finnes det også mange av. Gi folk ekstra fridager for å velge togreiser framfor flyreiser når ferien kommer.»
Og der himlet jeg aktivt med øynene.
For jeg blir i økende grad provosert som et klima- og miljøbevisst menneske i Nord-Norge. Og jeg tipper at jeg ikke er alene.
Tromsøkvinnen Anja Bakken Riise burde sannelig vite at geografi er alt i et land som Norge.
Lederen i Framtiden i våre hender Anja Bakken Riise, har dessverre inntatt et perspektiv der hovedstadsområdet er landets nav. Et nav som plages med billige flyreiser ut av landet, og alternative transportmuligheter i massevis.
Her kommer en liten realitetsorientering. Nasjonale strategier handler om hele nasjonen. Dette er tilstanden i nasjonen:
Flyrutene til Tromsø og Nord-Norge er en stabil inntektskilde for flyselskapene som betjener dem. Tusenvis av turister som skal oppleve vår vakre landsdel, gjør at det er fryktelig dyrt å reise med fly i dag.
Etterspørselen er høyere enn tilbudet, og da kan prisene settes tilsvarende.
Det koster fort 6000 spenn tur/retur fra Tromsø til hovedstaden i neste uke, for et voksent menneske. Der Norwegian tidligere var en korreks for SAS på pris, følger de nå hverandre som skjorta og ræva på prissetting.
Dyre flybilletter i nord går ut over relasjonene vi har med våre familier. De går utover studiene vi takker ja til. De går utover hvor gamle mennesker kan bli boende. Sånne bagateller.
At flyprisene i Norge er konkurransevridende til fordel for mer sentrale områder sørpå, er i tillegg årets understatement.
I tillegg til at prisene for reiser ut av, og inn til landsdelen i vintersesongen har, igjen har blitt avskrekkende, har vi en annen alvorlig utfordring.
«Jo mer du flyr, jo mer bør du betale» er det samme som å avfolke denne landsdelen i en effektiv fart.
Det er politisk ansvar å ta dette på alvor. Det er ikke vår feil at det ofte ikke finnes bedre valg enn fly i vår landsdel. Vi har prøvd i hundre år, det skal gudene vite.
Derfor er det prekært for oss at de såkalte FOT rutene på kortbanenettet prioriteres i luftfartsstrategien – ruter der staten sørger for at ikke-kommersielt levedyktige tilbud opprettholdes.
Vi må få fly mer for mindre penger.
Regjeringsstrategien for luftfart har – i det minste og sannelig på tide – skjønt at geografi er alt i Norge.
Innlegget til Riise er dessverre et godt eksempel på hvor frakoblet deler av den norske miljøbevegelsen er fra det faktiske landet de opererer i. Og det er synd.
For Riise ignorerer hverdagsutfordringer til folk i nord når hun impliserer at fokuset på geografi er en bortforklaring.
Det uvesentlige geografiske problemet skal for øvrig kunne fint dekkes av renhekla overformynderi:
«Avinor kunne hatt oppdraget om å utlyse flyruter basert på hvor mye flytrafikk som er forsvarlig i lys av klimamålene, og deretter fordelt trafikken etter et sosialt prinsipp om det reelle mobilitetsbehovet for befolkningen i hele landet. Man måtte rett og slett planlegge transportbehovet og prioritert det innenfor klimamålene vi har satt oss.» skriver hun i innlegget.
Nordmenns flybehov skal altså realitetsbehandles av luftfartsmyndigheter, som så skal vekte dem for å forsikre seg om at vi er klimamålkompatible.
Vi blir aldri klimamålkompatible i nord.
Det finnes ikke infrastruktur til det. Og infrastrukturen finnes ikke, fordi vi ikke er samfunnsøkonomisk forsvarlige etter rådende beregninger, heller.
Et Avinor-overformynderi er det heldigvis null politisk vilje for å gjennomføre. Og bør ærlig talt havne i bomforslag-skuffen hos Framtiden i våre hender også.
Geografi er ikke en bagatell. Det er en utfordring som bør tas på alvor av folk som driver på med meningsfull samfunnsdebatt.
Det gjelder også miljøvernstemmer. For vi kan sannelig ikke vinne uansett hva vi gjør.
Ikke bare insisterer vi på å bo uhøvelig til. Vi er i tillegg så lite logiske at vi trives i våre ikke-optimaliserte liv – verken sett fra samfunnsøkonomenes eller miljøbevegelsens side.
Og så frekke at vi mener at også vi fortjener å fly på ferie, uten å be Avinor om tillatelse.
Det var sannelig på tide at en norsk regjering laget en luftfartsstrategi der geografi skrives med store bokstaver.
Så får vi se om de klarer å finne en måte å regulere flyprisene, etablere bedre kortbanetilbud, samtidig som de sørger for mer miljøvennlige og bærekraftige fly for oss i nord.