(Nordnorsk debatt)

Jeg har styrt unna Rudjord, Tjelta og Skarbø-skandalen. den såkalte Frognerfiller-skandalen. Pene, vellykkede kvinner som blingser på markedsføringen av en legitim næringsvirksomhet, er ikke mitt primære anliggende som kommentator.

Jeg hadde samferdsel og distriktsmelding å konse på, og regnet med at kjendisfaktoren her ville få fart på andre.

Og flokken gjorde det flokken alltid gjør.

Hovedstadsavisene fikk ferten av blod og kjørte på. Dagsavisen, Aftenposten, Dagens Næringsliv, VG, NRK - hadde en eller annen kommentar om disse tre kvinnene - i løpet av 24 timer.

Vi har nå etterhvert blitt et helt fjell av kvinnelige kommentatorer i dette landet. Og dette kvinnetariatet var rørende enige i det meste i denne saken.

Mye av det var betimelig kritikk av at Rudjord, Tjelta og Skarbø brukte kvinnehelse som salgspitch. Men det var også de forventede klager på at verden ikke er bedre enn dette evinnelige skjønnhetspresset.

Det var et lengsel etter konformitet rundt et rynkete fellesskap i alderdommen, og moraliserende pekefingre når vi ikke alle sammen stilte opp for det fellesskapet.

Det var til og med ganske teite koblinger til folks utseende og lommeboka til ektemannen deres.

Jeg er glad for at den massive kritikken fikk folk til å faktisk diskutere kvinnehelse i Norge. At Sanitetsforeninga fikk samlet inn masse penger på rekordtid - det er i så måte en fin glasur på kritikkfestkaka.

Tjelta og co lærte i rekordfart at Norge er et altfor lite marked til at man kan leke Gwyneth Paltrow. I USA kan man selge vaginadamping som kvinnehelse til millioner av middelaldrende, middelklassekvinner uten å bry seg om kritikken. I Norge mister man fort kundegrunnlaget. Det ble full retrett, men kritikken fortsetter.

Så kunne man sagt snipp snapp snute. Men jeg har lyst å si speilet speilet på veggen der. Og det som følger er whataboutisme, men det er ikke mer enn vi fortjener:

Jeg kjenner at jeg driter i alt dette. Jeg driter i at hun skuespilleren som lager kjoler uten relevant utringning ikke får selge restylane. Jeg bryr meg fletta over at hun dama i Clas Ohlson-reklamen mener botox er kvinnehelse. Og Vanessa Rudjord er vel en vokseninfluenser? Jeg er helt ute av stand å la meg bevege av hennes investeringer.

Denne saken ble blåst ut av alle proporsjoner av halvparten av de kvinnelige kommentatorene i dette landet som løp etter den i flokk. Fordi kjendiser engasjerer, også kommentariatet, utover det som sunt er.

Vi fikk virkelig sett atter en gang for et navlebeskuende og smalt medievirkelighet vi har.

Samtidig med Frognerfiller-spetakkelet skjedde dette: Den 22 år gamle Mahsa Amini ble drept av moralpolitiet i Iran. Hun ble trolig mishandlet så jævlig, fordi hun hadde hijaben på feil, at hjertet hennes stanset. Hun lå i koma i tre dager før hun åndet ut.

Jeg fikk mye viktig informasjon om denne saken ved å følge instastory til Sevda Berazesh, journalisten i Avisa Oslo, som selv er av iransk opphav.

Stortingspresidenten Masud Gharakhani, også av iransk oppgav, var rask med å ta avstand fra dette drapet. Mina Bai, spaltist i Nettavisen, var i tillegg kritisk til utenriksministerens håndtering av denne saken. Også hun iranskfødt.

Anniken Huitfeldt, selverklært feminist, måtte spørres før hun kom med en uttalelse i saken. Hun slengte Norge da på EUs uttalelse. Norge fremsto som et underbruk av EU også i menneskerettighetssaker. Mina Bai hadde helt rett i å kritisere dette.

Jeg ser av kalenderen til Huitfeldt at hun var i Berlin fire dager før Amini ble drept, på et arrangement som heter “Shaping Feminist Foreign Policy”. Hun fikk kanskje litt lite ut av denne konferansen?

Imidlertid brenner det i Iran, fem mennesker er drept i protestene som har bredt seg blant kvinner og menn, særlig blant landets kurdiske minoritet. Kvinner klipper håret sitt for åpen kamera, og ofrer mye for å ytre seg fritt. Det står det enorm respekt av!

Det har i skrivende stund ikke vært mang en kvinnekjeft i det etablerte kommentariatet som har skrevet om dette.

Erik Stephansen i Nettavisen løftet saken på kommentarplass der. Per Olav Ødegård i VG. Kjetil Rolness skrev om berøringsangsten rundt Amini-saken på Facebook. Både Rolness og Stephansen benyttet seg av anledningen til å å koble dette på islamkritikk. Helt legitimt det, altså. Men hvor var feministene? Hvor er mangfoldet av perspektivene? Det store engasjementet?

Hvor er medsøstrene til unge Mahsa Amini?

De løper beina av seg til Frogner for å snakke om ungdom og kroppspress. Det er greit, men det er noe groteskt ved proporsjonene her.

Det vi har bevitnet med Frognerfiller-stormen har tidvis vært salongfeminisme av tristeste sort. Det som er minst farlig å mene noe om ble ment mest om. Resten lot vi ligge.

Og jeg inkluderer meg selv i det, her jeg sitter i mitt høye nord og springer etter distriktsmeldinger og samferdselsbudsjetter. Verden vår har blitt altfor liten. Perspektivet for fragmentert.

Feminismen tidvis skrekkelig navlebeskuende og isolert.

Vi mener noe om det som ligger oss nærmest. Og det er jævlig dekadente ting, mine damer, når hele Norges kvinnetariat overbyr seg selv om botox, men ikke ytrer et knyst om en ung kvinne som ble drept i Iran. Fordi noen ville utøve kontroll på hennes kropp.

Om ikke annet så har det en emmen stank av Romerrikets siste dager over seg.