Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Først ute var Idar Gabrielsen som ikke vil tillate russiske gjester på sine hoteller i Tromsø.
Det er beundringsverdig at hotelleieren stiller en av sine hoteller gratis til rådighet for å huse ukrainske flyktninger.
Men det er ulovlig å utestenge folk på bakgrunn av nasjonalitet, hudfarge, seksuell legning eller kjønnsidentitet. Det er en hardt tilkjempet rett i vårt samfunn - å ikke bli diskriminert for noe man selv ikke kan noe for.
Så er det en Wright-kjøreskole i Tromsø som mener at deres russiske elever skal deklarere politisk standpunkt før de får lov å ta kjøretimer der. Nordmenn med Putin-vennlige synspunkter er så vidt jeg forstår det ikke avkrevd forklaringer.
Det er ikke bare blankt ulovlig. Det er også lite klokt.
Vi er ikke Putins Russland. Sånn skal man ikke oppføre seg i Norge.
Når man er fortvilet og sint så er det lett å bli mer katolsk enn paven. Men de reglene og normene vi har blitt enige om i vårt demokrati har vi ikke råd til å kaste på båten, bare fordi vi er forbanna på Vladimir Putin.
Iverksetter vi vilkårlige straffereaksjoner mot russerne bare fordi de er russere, bidrar vi til å ødelegge vårt demokratiske verdigrunnlag.
Dessuten: Hvis det er noe nordmenn bør være smertelig godt kjent med, så er det hvor lite omsorg og omtanke russiske tsarer gjennom historien har hatt for sitt eget folk. Det være seg de het Ivan den grusomme, Stalin eller Putin.
Men vi har glemt.
Mange av de unge voksne som lever nå, husker ikke den kalde krigens terrorbalanse og grusomheter begått i sibirske arbeidsleire. Mange av de godt voksne har aldri snakket med sine gamle om krigens grusomheter - som de fangeleirene som eksisterte i vårt eget land.
I Norge har man hatt for vane å feie den andre verdenskrigs bestialitet under teppet.
Og her kommer vi til det tredje eksempelet på blindsonen i vårt kollektive minne:
Det superpopulære brenneriet Aurora Spirits måtte trekke sitt kontroversielle akevitt fra markedet i dag. Det skjedde etter to dager med hardkjør fra lokale historikere. Akevitten har navnet etter nazistenes forsvarsverk, Lyngenlinjen.
Da de lanserte akevitten kunne man nesten fristes til å tro at Aurora Spirits hadde glemt hvem det faktisk var som okkuperte Norge under andre verdenskrig. Det var ikke russerne.
– Det er jo navnet på det forsvarsverket som ble etablert av tyskerne under krigen for å hindre sovjetrusserne. Nå lanseres vår akevitt samtidig som Ukraina blir invadert av Russland, sa sjefen Tor-Petter Christensen til iTromsø.
Denne plumpe sammenblandingen var en usedvanlig pinlig affære.
Å markedsføre sprit med nikk til tysk okkupasjonsmakt, som påførte store lidelser også for lokalbefolkninga i Lyngen, var basert på enten fullstendig uvitenhet eller spekulativ markedsføring.
Jeg vet faktisk ikke hva som er verre.
Hele denne merkelige affæren var kronet med bruk av frakturskrift på etiketten - den gotiske fonten som av mange nålevende tyskere fortsatt uløselig knyttes til Waffen SS, og nynazistiske organisasjoner.
At en trendy bedrift markedsfører seg med sine egne forfedres okkupanter, håper jeg er helt utilsiktet. At en lokal designbedrift som Tank Design lefler med åpenbart problematisk symbolikk når det gjelder font og ikonografibruk på etiketten, håper jeg beror på dårlig historieopplæring.
Det går det, i det minste, an å gjøre noe med. Men det er spektakulært at det skal være mulig å vite så lite om dem som har ofret så mye.
Jeg husker godt at folk i Finnmark ble smått perplekse da de bosniske flyktningene som kom til Norge på 90-tallet kjente til Karasjok.
Men det var mange mennesker i gamle Jugoslavia som lærte på skolen hvem Kirsten Svineng var. Kanskje flere enn hennes egne landsmenn. Den samiske kvinnen var godt kjent i Jugoslavia som Mama Karasjok, og fikk på femtitallet jugoslavisk fortjenestemedalje for å ha hjulpet jugoslaviske krigsfanger som var internerte av tyskere i arbeidsleir.
Den norske motstandskampen bar i mange bygder preg av omsorg. Mange, kvinner i sær, risikerte livene sine for å gi mat til slaver som var så utsultet at de tydde til kannibalisme.
Som russiske krigsfanger på Lyngenlinja, blant annet.
Omsorgsmotstand bør man lage film om. Filmer om sjøslag og blodige kamper har vi nok av.
Ikke bare var det rundt 100.000 russiske slaver i Norge, som blant annet bygde halve infrastrukturen fra Trondheim og nordover. Nær 14.000 av dem døde i det som bare kan betegnes som folkemord på norsk jord. Mange av dem som overlevde de grusomme forholdene, ble som belønning internert i sibirske arbeidsleire når de kom hjem til Sovjetunionen.
Stalin, som Putin, gråt ikke mange tårer for sitt eget folk.
Putin vil ikke tape noe om vi vilkårlig stenger ute russerne fra hotellene, avkrever dem lojalitetserklæring for å ta kjøretimer, eller selektivt skusler bort vår egen historiske kapital for å lage reklame for sprit.
Det er bare vi selv som har noe å tape på det. Vi taper vår demokratiske anstendighet.
Hatet hører krigen til. Man hater den som vil drepe deg, dine barn, foreldre. Det er et uopprettelig gap som Vladimir Putin nå river opp mellom sitt folk og ukrainerne. Den kollektive mistilliten mellom ukrainerne og russerne vil vare i overskuelig fremtid.
"Hat er den styggeste av følelser. Men for undertrykte nasjoner er hat en skjult skatt. Begravd dypt i hjertet, kan den opprettholde motstand i generasjoner", skriver historikeren Yuval Noah Harari i The Guardian.
Derfor, mener Harari, er det umulig for Russland å vinne krigen i Ukraina. De kan ta over infrastrukturen og okkupere landområdene - men de russiske militære styrkene kan ikke beordre ukrainerne til å slutte å hate dem.
Og så lenge det er hat, vil det være motstand.
Likevel: hat er ikke en bærekraftig følelse. Vi bygger ikke demokrati på selvrettferdig harme.
I en verden der krigens teater utspiller seg også i sosiale medier, er denne harmen heller ikke forbeholdt krigens ofre. Fiendebilder males raskere enn noensinne før.
Det internasjonale samfunnet enes om de harde sanksjonene mot russiske myndigheter og kapitalkrefter. Mange av de multinasjonale bedriftene trekker sin næringsvirksomhet ut av Russland.
Dette er betydelige påtrykk, som vil ramme både skyldige, uskyldige og likegyldige i Russland hardt. Men disse sanksjonene er legitime virkemidler.
Det som ikke er legitimt er diskriminering og vilkårlige straffereaksjoner mot russere i Norge. Omskriving av vår egen krigshistorie for å tilsløre tyskernes folkemord på russere er heller ikke særlig klokt, også når det “bare” gjøres som edgy markedsføringsstunt av spritprodusenter.
Vi lever i alvorlige tider, der ting som dette kan få alvorlige konsekvenser. Nå er det på tide å besinne seg.