(Nordnorsk debatt)

Det kan virke litt søkt å skrive om havet, livet og kjærligheten i en omtale av et fire timers seminar om klima, bærekraft og sjømat. Men hold ut. Ordene vil til slutt syde av pasjon og superlativer. Denne teksten handler altså om et møte. På Havets dag, en av de merkelige FN-konstruksjonene som i år falt på en tirsdag i juni, kom 14 mennesker sammen for å snakke om vår fremtid.

Strandtorget 1 var en gang en margarinfabrikk, som kuriøst nok på 1800-tallet tilhørte en kar som het Jens Stoltenberg. I dag er det lokalene til Vertshuset Skarven, en institusjon i Tromsø med sterk maritim historie.

Der vi satt i tredje etasje i det tradisjonsrike bygget, så vi rett ut på logoen til et skip som anløp for dagen – H for Hurtigruten. Et syn som en gang fikk hjertet til å banke varmt langs kysten, mens det var vårt, før britiske storinvestorer og profittmarginer kom om bord og smittevern ble kastet over bord.

På Skarven satt nåværende fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen (H), og en som kanskje håper på å bli fiskeriminister hvis det går veien til høsten, Torgeir Knag Fylkesnes (SV). Der var forskere fra UiT Norges arktiske universitet og NOFIMA. Der var journalister, naturvernere, folk fra sjømatrådet.

Og der var, gudskjelov, frittalende og som regel uenige fiskere – og her håper jeg å slippe unna kjeft for å kalle en fiskebåtreder for fisker – Rolf Bjørnar Tøllefsen fra Husøya og kystfisker Paul Jensen fra Brensholmen.

Akkurat på denne tirsdagen i juni var det sommer i Tromsø, og for de uinnvidde som ikke vet bedre så er det så lang en sommer faktisk kan være. En hel dag innendørs kan føles som en stor investering fra de oppmøtte. Men det lønte seg med et fysisk møte der folk måtte se hverandre i øyne og der politikernes selvskryt, forskernes prognoser og fiskernes stammespråk ble utfordret.

Fordi vi bør snakke mer om havet. Ansikt til ansikt. Og da helst i møte med mennesker som lever av det. Jeg bor på ei øy, midt i et land der folk har vært helt avhengig av havet siden førhistorisk tid.

Men å snakke om havet får ikke akkurat blodet til å bruse i vennechatgruppa på Messenger. Vi kan fort kaste oss i diskusjoner om lamineringsbudsjettet på skolen, men vi snakker aldri om struktureringa av fiskeflåten. Fordi fiskeripolitikk er innfløkt og skolepolitikk er nært.

Klima og miljø diskuterer vi også i det små. Det har i år vært store diskusjoner om medienes dekning av utvidelsen av en sykkeltrasé i Gyldenløves gate på Frogner i Oslo – lansert som et klimatiltak. Men Frogner er ikke sentrum for den vesentlige klima- og miljøforskninga i Norge. Det er ikke der det skjer. Det er i Barentshavet. Så vidt meg bekjent er det akkurat null kjendiser som har lenket seg fast til havforsuring og forsvinnende isdekke i et av våre viktigste økosystemer.

I et møte med representanter for ideologier fra både høyre- og venstresiden i politikken fikk man forskjellige tilnærminger til hvordan havnæringenes status skulle heves.

Odd Emil Ingebrigtsen var ikke overraskende opptatt av omdømmebygging i kystbygdene, privat initiativ, stordriftstankegang, effektivisering. Framsnakking, ble mye brukt.

Et begrep som paradoksalt nok ble skapt i fiskerikommunen Andøy, som nå trues med stor fraflytting på grunn av forsvarspolitiske beslutninger som gjør sittende regjering ufattelig upopulær på øya.

Fylkesnes på sin side snakket om statlige inngrep for å berge kystsamfunnene. Småskaladrift fremfor stordrift. Ungdom, kvinner, og kystflåten burde prioriteres i fiskerinæringa. Kapitalen skulle ikke samles på få hender, geografisk plassering av flåten i kystsamfunnene måtte styrkes, begrensninger i eierrettigheter på kvoter måtte innføres.

KORT OPPSUMMERT:

Alle, fra forsker til fisker, var enige i at presset på havområdene vil øke. Og at vi er avhengige av et felles og godt kunnskapsgrunnlag, for å forvalte dem.

Vi kan ikke la følelser og spekulasjoner styre, ble det sagt i møtet. Men det er langt fra sannheten. Vi har kanskje i hverdagen fjernet oss fra havet, og tenker om det i preteritum. Skal vi som folk bry oss om fremtidens hav like mye som vi gjør om lamineringsbudsjettet på skolen, så må vi også føle.

Havet er stort. Havet er livet. Dets strømmer forbinder oss med hele kloden og gjør oss varm og mett. Det kan være for stort å ta innover seg hvor avgjørende det er for at vi er dem vi er.

Men vi er et kystfolk. Det å skrive følelser helt ut av vårt forhold til havet er umulig. Vår kultur er en kystkultur. Vi må lære oss å formidle hvorfor vi elsker havet. For den man elsker kjemper man en god kamp for.