(Nordnorsk debatt)

Avisen Eesti Ekspress i Tallin har i en bredt anlagt artikkel intervjuet lederne og en rekke ansatte i etteretningstjenestene i Estland, Latvia og Litauen.


Det gir et innblikk i den historiske bakgrunnen for brutaliteten og grusomhetene Russland har stått bak i Ukraina siden 24.februar i år.

Dette er det mest ubarmhjertige Europa har sett siden Nazi-Tysklands herjinger i årene 1939 til 1945. Terrombombing av sivil infrastruktur, systematiske voldtekter, henrettelser av sivile, bortføring og deportasjoner. Putin forsøker å ramme elektrisitet og vannforsyninger for sivile før vinteren setter inn. En av toppsjefene i Russia Today (RT) sa søndag på statlig TV at ukrainske barn burde druknes og brennes levende.

Alle disse overgrepene, volden og den totale forakten for menneskeliv, kommer fra et sted dypt inne i kjernen av det russiske samfunnet, om vi skal tro rapportene i den estiske avisen. Lederne i de baltiske statene er derfor tydelige på ansvaret det russiske folket selv bærer for tragediene, både sin egen og andres.

Det russiske folket har selv har et ansvar for å styrte Putin-regimet, akkurat slik tyskerne hadde med Hitler etter 1938 da han begynte å ekspandere. Estland, Latvia og Litauen vet gjennom egne historiske erfaringer hva Russland er i stand til. Det samme gjelder andre NATO-land som Polen, Tsjekkia og Slovakia.

Mens Tyskland har tatt et kollektivt oppgjør med sin fortid, handlet det om å utfordre et kunstig skille mellom folk og stat. Despoti er alltid en kombinasjon av medvirkning og en befolkning som vet, men ser en annen vei. Russland aldri tatt noe oppgjør med sine egne massemord, som er uløselig knyttet til stalinisme og kommunisme.

Etter hvert som de russiske grusomhetene i Ukraina blir tydeligere, kommer også den norske naiviteten i et nytt lys. Blant annet fremstår Tromsøs og andre nordnorske byer sine såkalte “vennskapsavtaler” med russiske byer som et malplassert fenomen.

Tromsø har vennskapsbyavtaler med Murmansk og Arkanghelsk. Det er moralsk tvilsomt for Nord-Norges største by, når Rovaniemi i Finland og Szczecin i Polen uten å tvile har sagt opp tilsvarende avtaler med Murmansk, begge etter 24.februar.

Harstad har Kirovsk som vennskapsby. Bodø har Vyborg ved St. Petersburg. Vardø har Severomorsk, inngått i 2016, to år etter annekteringen av Krim. Kirkenes smykker seg med Petsjenga og Severomorsk. De siste to er militære byer med tusenvis av soldater som begår grusomheter i Ukraina i strid med folkeretten (Severomorsk er Nordflåtens hovedbase, Petsjenga er base for 200.motoriserte brigade og 61.marineinfanteribrigade)

Det er neppe tvil om at det fornuftige er å si opp disse avtalene ensidig fra norsk side. At kontakten med Vesten begrenses og innskrenkes også på denne måten, er et kraftig signal til det russiske folket om at de må kvitte seg med det sittende regimet.

Vennskapsbyavtalene forvaltes på russisk side av byadministrasjonene, altså statsapparatet. At Putins støttespillere i ulike russiske byer kan smykke seg med såkalte vennskapsavtaler med byer i Norge, har for mange blitt en uutholdelig tanke. Hvorfor skal man stille vennskapsbyavtaler til disposisjon for et land som nå tester ut et bredt spekter av hybride angrep i Norge, slik politimester Ellen Katrine Hætta i Finnmark peker på?

I Ukraina dør det mange mennesker hver eneste dag i en blodig krig som også avgjør fremtiden for de liberale demokratiene. Da bør vi ikke holde oss med sovende vennskapsbyavtaler med lokale myndigheter som støtter Putin og forsyner diktatoren med soldater til sine frontavsnitt.

Det er også en betydelig risiko for at slike avtaler etter hvert vil bli brukt mot Norge i den pågående informasjonskrigen. Alt taler for at de nordnorske byene derfor bør si opp sine vennskapsbyavtaler fullstendig og ikke bare fryse dem.

Reelle og ekte vennskap kan man igjen snakke om først når Russland har forlatt ukrainsk territorium, og russerne tar et oppgjør med sin egen voldsbruk.