Gå til sidens hovedinnhold

Vennlig hilsen Dibran

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

For en tid siden tok seksten år gamle Dibran Melani bussen til skolen der mammaen hans jobber. Han hadde med kake. De skulle feire at moren Mubera endelig hadde fått fast ansettelse. Han syntes det var på sin plass å feire. Hun hadde lenge drømt om fast jobb. I perioder har trebarnsmoren og alenemoren hatt to jobber for å få endene til å møtes. Fast ansettelse er et mål hun har jobbet mot i flere år.

Mubera jobbet i 12 år som vikar før hun ble fast ansatt.

Det er samfunnets struktur og politikernes vilje som lar det skje.

Jeg ble kjent med Dibran for to år siden. Han lånte oss sin stemme for å belyse fattigdom. Han er en av byens flotte, engasjerte ungdommer som forventer at politikerne vil jobbe for et mer rettferdig Norge. Det var derfor han fortalte sin historie til Nordlys for to år siden. Og det er derfor han nå har kontaktet landets politikere.

For er det en god ordning at hans hardtarbeidende mamma har betalt en million kroner i husleie for leiligheten de bor i, uten å eie en kvadratmeter av den?

Dibran vil mobilisere for en ny boligpolitikk. Det trengs.

Og hvor svikter det når en tromsøværing har jobbet i over ti år som vikar, uten de rettighetene en fast ansettelse utløser.

Uten tryggheten.

Dibran har nylig sendt e-poster til en rekke partiledere og politikere. Det er bare uker til det er stortingsvalg. Politikerne varmer opp til valgkamp. Dibran vil påvirke dem. Han vil at bekjempelse av fattigdom skal bli en sentral sak i valgkampen.

“Det haster. Jeg er så lei av at politikerne prater og prater, uten at det gjøres noe”, sa Dibran til meg da vi nylig pratet om brevet han har sendt.

Dibran har helt rett. Det haster. For de barna som vokser opp med fattige foreldre trenger hjelp i dag, ikke en gang langt der framme. Én av ti barn lever i fattigdom. Andelen barn som vokser opp i en husholdning med vedvarende lavinntekt, har mer en doblet seg de siste 15 årene.

Og det er en myte at det ikke finnes barn i Norge som legger seg sultne. De finnes. Det sa senest Ann Karina Sogge i Kirkens Bymisjon i Tromsø da hun og kollegene inviterte Tromsøs politikere på frokost for å snakke om fattigdom.

Årsakene til at det blir flere barn som vokser opp i fattigdom er mange: Antallet aleneforsørgere øker, familier med innvandrerbakgrunn har mindre tilhørighet i arbeidslivet og mange foreldre sliter med psykisk og fysisk sykdom eller rusproblemer.

Ifølge Kirkens Bymisjon finnes det barn i Tromsø som sover på sofaen i mangel av en seng, og som spiser pølsebrød med syltetøy til middag.

Slik skal det ikke være, mener Dibran Melani.

Slik skal det ikke være.

Han brenner for retten til fast arbeid, at boligmarkedet skal reguleres slik at det kan være mulig for folk med vanlige lønninger å eie et hjem. Han vil ha bedre økonomi for barnefamilier, og særlig aleneforsørgere. Han brenner for bekjempelse av rasisme og en human innvandringspolitikk, og at møtet med Nav skal bli et bra møte. Han har opplevd at det ikke alltid er tilfelle.

Fattigdom og sosiale forskjeller finner man bak alle punktene han lister opp for politikerne.

Og statistikken roper om man lytter: Mennesker med høyere utdanning lever lenger enn de med lite utdanning. De som er ressurssterke får også bedre hjelp av leger på sykehus, viser tall som nylig ble presentert i LO-Aktuelt. Hvor du jobber betyr mye for hvor lenge du vil leve. Står du utenfor arbeidslivet er framtida mørk, viser tall fra Noa, Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø.

Lav utdanning og lav inntekt henger sammen med høyere risiko for muskel og skjelettplager, Kols, hjerteinfarkt, type-2 diabetes, kronisk smerte, fedme, angst og depresjon.

Barn av foreldre med aller lavest inntekt har tre til fire så høy sannsynlighet for å bli diagnostisert med psykiske lidelser sammenlignet med barn av de rikeste foreldrene viser en studie fra Folkehelseinstituttet.

ADHD er diagnosen hvor klasseskillet er størst.

Foreldrenes utdanningsnivå påvirker om du klarer å fullføre videregående. Og uten videregående vil du slite i arbeidslivet. Foreldrene påvirker barnas karakterer på ungdomsskolen. Karakterene påvirker også lønna.

Dibran har mange med seg når han vil at politikerne skal prioritere sosial ulikhet. Aftenposten gjorde en kartlegging i det norske folk. Svaret var tydelig: Folket mener sosiale forskjeller bør stå øverst på den politiske dagsordenen.

Vi liker å tro at vi er så like her til lands. Men det stemmer ikke. Forskjellene øker. De ti prosent rikeste sitter på mer enn halvparten av nordmenns samlede nettoformue. Ulikheten gjennomsyrer hele det norske samfunnet. Politikken som føres påvirker.

“Har du fått svar fra noen da?” spurte jeg Dibran et par dager etter han hadde sendt ut alle brevene til politikerne.

“Noen, ja. De fleste sånn automatisk svar om at de er på ferie” var meldingen fra Dibran.

For mange barn i Norge blir det ingen ferie i år.

Ikke i år heller.

Kommentarer til denne saken