Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Barentssamarbeidet er kommet til veis ende. Det finnes ingen realistiske utsikter til at man i overskuelig framtid skal kunne ha et meningsfullt folk til folk-samarbeid over grensa i øst. Den folkevalgte ledelsen i Russland har lagt ut på et korstog rettet mot våre viktigste verdier: Frihet og fred. Verdier er grunnlaget for alle mellommenneskelige relasjoner. Derfor er prosjektet dødsdømt.
Det er naturligvis veldig synd. I tiåret etter murens fall var jeg en av mange norske journalister som utnyttet den nye åpenheten til å rapportere fra territoriet som i 70 år hadde ligget bak et teppe av jern. Gjennom utallige besøk, gjerne ei uke i slengen, forsøkte jeg å formidle virkeligheten til innbyggerne i Nordvest-Russland. Jeg besøkte industribedrifter, gruver, militærleire og ikke minst russiske familier.
Det var håpets tiår. Da utenriksministrene Andrei Kozyrev og Thorvald Stoltenberg undertegnet Kirkenes-erklæringen ble det sett på som en av milepælene på veien til at Russland skulle komme ut av tvangstrøya. Bli et demokrati der samkvem over landegrensene bygget felles økonomisk velstand og internasjonalt samarbeid.
Selvsagt opplevde vi noen humper i veien i møtet med maktstrukturene. Som da jeg hadde reist til marinebasen Severomorsk med den norske Kystvakta, for å fortelle historien om markeringen av 50-årsjubileet for slutten av andre verdenskrig.
Severomorsk hadde ingen avdeling for grensekontroll som stempler visum. Det var aldri meningen at utlendinger skulle komme på land her, i det som fortsatt er Russlands viktigste marinebase. For å rekke deadline skulle jeg ta fly fra Murmansk til Tromsø. På flyplassen studerte representanten fra grensevaktstyrkene nøye pass og visum. Det siste manglet et stempel for innreise.
«Hr. Solvang. Det fremgår ikke av dokumentene dine at du har reist inn i Russland, så hvordan tror du at du skal kunne reise ut?»
I likhet med de fleste andre som utforsket Barentsregionen så jeg stort på småtrøbbel. Dette var tross alt et land som hadde levd 70 år i kommunismens jerngrep. Det ville bare ta litt tid.
Jeg tok grundig feil. Viljen til å reformere, til å bygge en rettsstat med informasjonsfrihet, stakk rett og slett ikke dypt nok. I dag styres landet av en folkevalgt diktator som forfølger middelalderske ideer om imperiebygging, og som sier at han er villig til å bruke kjernevåpen mot naboer dersom han ikke får viljen sin.
To systemer som ikke er kompatible kan aldri samarbeide på en fornuftig måte. For oss er åpenhet og ytringsfrihet en selvfølge, og selve grunnlaget for samfunnskontrakten. Påstander fra myndigheter må kunne etterprøves og debatteres. Myndighetspersoner må snakke sant. Domsstolene må være uavhengige av makteliten.
På russisk side godtar et flertall i befolkningen sensur og ensretting, og støtter opp om regimets forsøk på imperiebygging. Maktkorrupsjon og skamløse statlige løgner er en akseptert del av dagens orden. Det eksisterer ingen uavhengige domsstoler. Terror og drap er legitime virkemidler for å undertrykke egen befolkning, såvel som innbyggerne i naboland.
Yale-professor Timothy Snyder oppsummerte dette veldig bra i et NRK-intervju med Tove Bjørgås denne uka. I følge Snyder fremmer Putin-regimet et ideologisk alternativ til demokratiet; et system der det ikke eksisterer noen sannhet eller objektive fakta, der det heller ikke finnes noen grenser for hvor langt regimet vil gå for å påtvinge andre sin vilje.
– Det er ingenting de ikke er villige til å gjøre, og det er ingenting de ikke kan få seg til å si, konkluderte Snyder.
Grunnmuren som Barentssamarbeidet bygde på er borte, og det vil være meningsløst å bruke statlige penger på noe som i beste fall kan ha en viss sosial verdi for noen enkeltmennesker i grenseområdene. Vi må innse at samarbeidet er en tapt sak slik demokratiet i Russland også er en tapt sak.
Jeg har forståelse for at Kirkenes-samfunnet er hardt rammet av ringvirkningene fra krigen. Det er åpenbart at staten må ta et helhetlig ansvar for å dempe skadevirkningene fra det korthuset som nå kollapser. Dette er også sikkerhetspolitikk. Vi kan ikke tåle en nedgang i den norske og samiske befolkningen i denne grensesonen.