Gå til sidens hovedinnhold

Utvidet grense for selvbestemt abort – hvorfor det?

Dagens grense på 12 uker er en godt innarbeidet grense som også normativt er viktig, skriver Ola Borten Moe.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Dagens grense på 12 uker er godt innarbeidet i Norge og har fungert i tiår. Den er godt kjent, et etablert kompromiss mellom flere hensyn og en normativ grense som gir forutsigbarhet for alle. Fremover kommer debatten til å gå om denne skal utvides eller ikke.

12. svangerskapsuke representerer en grense for når Norge mener et foster har egenverdi og krav på fellesskapets beskyttelse. I etterkant er det krav om nemndbehandling. Min bekymring er at å vi ved å flytte 12. ukers grensen både flytter grensen for hva som er etisk forsvarlig og at vi i praksis legger til rette for at kvinner i en sårbar situasjon kan bli utsatt for press i en lengre periode.

I uke 12 er fosteret 14-20 gram og 6-7 cm langt. Det kan bevege seg, men mor vil ikke kjenne det. I uke 18 er fosteret om lag 230 gram og ca 20 cm langt. Mor kan merke det, det vrir og snur seg, spreller, slår og sparker. Fra uke 23 tilbys behandling ved prematur fødsel, og mange vil overleve. Jeg tenker at det er vanskelig å konkludere entydig på når et liv er et liv, men det er åpenbart at det et sted mellom unnfangelse og uke 23, da behandling ved prematur fødsel gis, finnes det en grense. Jo lengre ut i svangerskapet man går, jo nærmere kommer man denne grensen. I Norge har vi frem til nå satt denne grensen ved uke 12.

Like interessant er det å reflektere over hvordan 12. ukers grensen fungerer i praksis. Jeg tror det ligger latent i alle mennesker at vanskelige beslutninger skyves ut i tid. Det er rasjonelt, man holder alle muligheter åpne så lenge man kan. Det er også sannsynlig at beslutningen kan være vanskelig fordi det er ulike interesser. Kanskje ønsker mor svangerskapet, mens far eller øvrig familie ikke vil gjennomføre det? Kanskje er situasjonen bare vanskelig av andre grunner? I dag vil denne avveiningen være over i uke 12. Punktum settes og alle må leve med det valget som er tatt.

Med en grense som strekker seg frem til uke 18 vil mor kunne utsettes for press frem til da. Det er vanskeligere etisk og mer komplisert medisinsk å avslutte et svangerskap jo lengre det har vart, og trolig også en større belastning for den enkelte. At nesten 9 av 10 svangerskapsavbrudd gjennomføres i løpet av de 8. første ukene underbygger dette, Fakta om abort (med 2020-tal) - FHI og er en god indikasjon på at dagens lovgivning fungerer. Så like gjerne som at en slik endring vil gi mor større frihet kan man argumentere for at det stiller mange sårbare kvinner i en enda vanskeligere situasjon enn de i utgangspunktet var.

Dagens praksis tror jeg derfor representerer en godt innarbeidet grense som også normativt er viktig. Den gir en grense det er lett å forholde seg til, og det er intuitivt hvorfor den er der. Den faktiske konsekvensen av å flytte denne til uke 18 er det ingen som kjenner. Men i 2020 var det registrert i overkant av 11000 svangerskapsavbrudd. Med 498 godkjente nemndbehandlinger (98% innvilges) utgjør aborter etter uke 12 under 5% av disse. Det er nærliggende å tro at vi med en grense som strekker seg frem til uke 18 vil se en større andel sene aborter, og kanskje flere totalt. Jeg har problemer med å se gevinsten av dette for noen.

Min holdning har alltid vært at så mye informasjon som mulig bør være tilgjengelig så tidlig som mulig i et svangerskap. Det gir grunnlag for gode valg og reduserer sjansen for sene aborter ingen ønsker. Jeg er derfor glad for at tidlig ultralyd nå blir tilgjengelig for alle som en del av den offentlige svangerskapsomsorgen.

Senterpartiet vil høyst sannsynlig slå ring om dagens abortlovgivning. Kanskje finnes det endringer det er fornuftig å se på i måten nemndene fungerer på og er sammensatt. Men å ta de bort og med det i praksis utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18 er etter mitt skjønn hverken et gode for det ufødte liv, for mor eller for samfunnet.

Det har vært ro rundt abortlovgivningen i Norge i lang tid. Når diskusjonen nå kommer, må den likevel tas. Men det bør både være et paradoks og til ettertanke at dette kommer som en følge av at abortsaken ble brukt som brekkstang av KRF for å rettferdiggjøre regjeringsdeltakelse med Høyre og Frp. Et dypt etisk verdispørsmål ble dermed en brikke i et maktpolitisk spill. Konsekvensen kan fort bli det stikk motsatte av det de forsøkte å oppnå.

Heller enn en debatt om hvordan vi kan legge til rette for at flere svangerskap avsluttes senere bør vi bruke tid på hva som skal til for at flere barn blir født i Norge i en tid der vi eldes og fruktbarheten er historisk lav. Hvordan kan vi redusere den usikkerheten mange føler på som vordende foreldre? Kanskje bør vi satse mer på en trygg og raus barselomsorg, gode fødetilbud over hele landet og bedre vilkår for nybakte foreldre?

Kommentarer til denne saken