Utsultede fanger ble drevet til slavearbeid. NSB tiet om alt etter krigen

TRANGT: Slik bodde fangene. Leiren ved Bjørnelva. Foto: Bjørn Westlies bok/Leif Kreyberg, Riksarkivet.

TRANGT: Slik bodde fangene. Leiren ved Bjørnelva. Foto: Bjørn Westlies bok/Leif Kreyberg, Riksarkivet.

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

– Det passet best å la det bli glemt, sier forfatter og førstelektor Bjørn Westlie. Han bryter tausheten etter mer enn 70 år med boka «Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen.» I boka løfter han fram krigsfangenes skjebne i Norge og de som utnyttet dem.

– Det var ikke bare tyskerne. NSB utnyttet også krigsfangene grovt under byggingen av Nordlandsbanen, sier Westlie som har skrevet flere bøker om andre verdenskrig. I 2008 fikk han Brageprisen for «Fars krig».

Voldsom prioritering

Adolf Hitler prioriterte en storstilt utbygging av forsvarsverk og infrastruktur i Norge, særlig i Nord-Norge. Riksvei 50 skulle bli vintersikker helt til Lakselv. Jernbanen skulle bygges nordover til Mo i Rana, og videre til Fauske, Narvik og Kirkenes, den viktige tyske basen som forsynte Litza-fronten med tropper og krigsmateriell. I oktober 1941 ga Hitler ordre om at Organisation Todt måtte sette i gang snarest mulig og med alle midler.

Takket ja til fanger

Med alle midler innebar bruk av krigsfanger som slavearbeidere på anleggene.

Dette var ikke unikt for Norge. Fra 1939 til 1945 tvang naziregimet hele 13 millioner personer til å arbeide i Tyskland og i de okkuperte landene. 4,6 millioner av dem var krigsfanger.

Til Norge kom de første krigsfangene i august 1941. Drøyt 3000 fanger fra Polen ble satt til å bygge veier i Ofoten og i arbeid ved AS Nordags aluminiumsfabrikk i Glomfjord. En generalprøve på hva som skulle komme, skriver Westlie.

Dragkamp

Først i april 1943 kom de første sovjetiske krigsfangene til jernbaneanlegget sør for Saltfjellet. Det drøyde fordi Wehrmacht og Organisation Todt sloss om hvem som skulle ha ansvaret for jerbanebyggingen fra tysk side. NSB ivret for å få sine planer om jernbane over Saltfjellet ferdig. I tillegg satte tyskerne i gang på egen hånd med anleggsarbeid nord for Fauske.

Fangene kom direkte fra leire på Østfronten eller fra samleleiren Stalag 303 ved Lillehammer. De ble umiddelbart satt til tungt anleggsarbeid overvåket av tyske soldater. De hogg og slepte på stein, losset grus, planerte jord og bar skinner.

Barføtt og i filler

Fangene bodde i brakker med tynne vegger. Hver morgen ble de kommandert ut for å jobbe lange dager, uansett værforhold. Påkledningen var restene av de uniformene som de var tatt til fange i. Mange hadde bare filler på beina, andre gikk barføtt i tresko vinterstid. Vaktene slo dem med geværkolber og mange fanger forsvant etter skyteepisoder. Kaloriinntaket fangene fikk tilsvarte om lag halvparten av dagsbehovet ved hardt arbeid. Om lag 13 000 av de sovjetiske krigsfangene mistet livet i Norge.

Levende lik

«De var levende lik. De så ut som de bare var av bein,» forteller øyenvitnet Oddvar Mathisen i boka. Han opplevde den umenneskelige behandlingen av fangene som femtenåring mens faren arbeidet på jernbaneanlegget fra Dunderlandsdalen til Lønsdal.

En av fangene beskriver forholdene slik: «Vi var så tynne at vi ikke kunne kjenne hverandre igjen. Jeg tror vi var gjennomsiktige, bare skinn og bein.»

NSBs rolle

NSB hadde tidligere sagt nei til bruk av krigsfanger som arbeidskraft på Sørlandsbanen, men takket ja på Nordlandsbanen.

Overingeniør Bjarne Vik var den første i NSB som gikk inn for å bruke krigsfanger som arbeidskraft på Nordlandsbanen, noe som ifølge Westlie bidro til at NSBs ledelse også aksepterte det.

I mai 1944 ble Vik ny generaldirektør i NSB. Etter krigen ble han arrestert for å ha samarbeidet med tyskerne. Saken mot ham ble henlagt. Vik fikk imidlertid ikke fortsette i NSB og ble satt til å bygge T-bane i Oslo.

NSB tiet

Mens folk i Nord-Norge har fortalt sterke historier om deres medfølelse med de mange krigsfangene, valgte NSB å tie. Westlie dokumenterer hvordan NSB etter krigen på påfallende vis utelater den innsatsen som 12 000 krigsfanger, under umenneskelige forhold, gjorde for å ferdigstille jernbaneanlegget fram til og over Saltfjellet.

I NSBs rapporter og årsberetninger skal man lete med lys og lykte for å finne referanser til fangene og behandlingen av dem. Hvis de finnes, er de meget diskret.

Fortjener en plass

Bjørn Westlie mener at mer burde vært gjort for å vise fram denne delen av norske okkupasjonshistorie.

– Sporene etter leirene langs Nordlandsbanen er fortsatt der og mye kan graves fram. Enda viktigere er det at alle krigsfanger som var i Norge under krigen får den plassen i krigshistorien de fortjener. De som utnyttet dem må også skrives inn i historien, sier Westlie.

Fangeleirene

Fangeleirene sør og nord for Saltfjellet. Antall fanger i mai 1945 (sovjetiske, polske og jugoslaviske):

  • Hattfjelldal: 158
  • Mo i Rana: 476
  • Eiteråsen: 348
  • Skonseng: 211
  • Dunderland: 481
  • Hjertåsen: 922
  • Nabbvolden: 436
  • Andfjell: 509
  • Randalsvolden: 523
  • Bolna: 539
  • Polarcirkel: 776
  • Bjørnelva: 474
  • Krokelva: 790
  • Lønsdalsbrua: 268
  • Tyvmage: 792
  • Rødelva: 550
  • Berghulnes: 915
  • Langånes: 800
  • Russånes: 291
  • Pothus: 749
  • Brenne: 118
  • Sundby: 500
  • Rognan: 256
  • Botn: 466
  • Stamnes: 549
  • Setså: 475
  • Fauske: 574