Indre havn i Tromsø mellom nord- og sørsjeteen. Der er her galleriet ligger og duver. Bli med inn i «Galleri Kaikanten».
Indre havn i Tromsø mellom nord- og sørsjeteen. Der er her galleriet ligger og duver. Bli med inn i «Galleri Kaikanten».(FOTO: )

Det er rart å være så tett på byen uten å høre en lyd. Åretakene er det eneste som forstyrrer idyllen. Jeg er på rotur i ei lita hvit jolle under byens skjørtekant, kaia.

Jeg ror sakte inn under Redningsselskapets flytebrygge ved den gamle Bangsundbrygga. Like overfor hodet trakk vi frisk luft da det var Ungdommens Hus her.

Under brygga er det stille. Og grønt. Jeg hører føtter i rask gange over hodet. Under føles det som om tiden tar et hinkesteg. Det er kun vannet som beveger seg. Skjell kryper opp etter kaipælene.

På kaia ved Polarmuseet går det på tysk. Guiden som leder følget forteller om vår iskalde historie gjennom en liten ropert mens jeg ser at det er mye tang på fjæra sjø. Vannet er klart og bunnen er overraskende ren. Dette skulle tyskerne ha sett.

Under den gamle Holm-brygga er det som å være i Karibia. Vannet er grønt under de enorme rørene som holder kaia oppe. En gjeng gamle bildekk har presset seg ned rundt den gamle betongen. Flere steder er armeringen godt synlig etter tidevannets salte påvirkning gjennom mange år. Det går i fargene rust, oransje og en bunke grønne nyanser.

Jeg snur skuta. Jeg vil se mer.

Robåten og jeg flyter inn under Kystens Hus ved den gamle flytebrygga i Torghuken. Et hull på hjørnet ønsker meg velkommen inn i mørket. Det lukter ingenting, bare salt. Jeg ser ingen fisk under meg. Ingen rotter over. Jeg hadde liksom tenkt litt på de rottene.

Men her er bare mengder av skjell som holder meg med selskap.  

Jeg ror videre.  

På sørsiden av flytebrygga er det et nytt hull å ta seg inn gjennom. Fra Råfisklaget og hele veien sør til Ishavshotellet går det en lang korridor under brygga. Gjennom kaibordene ser jeg folk på vei til eller fra båtene ved de nye flytebryggene til Tromsø Havn.

Det er rart å være så tett på byen uten å høre en lyd. Åretakene er det eneste som bryter stillheten. Det er som å skli rundt i et kunstgalleri. Under With-hotellet kommer det et rør ut i bakkant. Det spruter ut vann. Vannet ser rent ut.

Sakte men sikkert tar den lille skuta mi meg under Ishavshotellet. Kaia er stort sett lukket, men en stripe under nordenden av bygget slipper meg inn.  Fargerike søyler, blåskjell og grønt vann. På bunnen er det ingen bildekk, ingen sykkelvrak og ikke en eneste fisk å se.

Jeg sikter jolla mot sør og forbi den nye havneterminalen. Hele kaikanten er lukket. Oppe på taket av terminalen står folk og nyter utsikten. Cruiseskipet «Amadea» ligger ved kai. I en luke i skutesiden står en fra mannskapet og fisker. Det er ikke nok til middag på krokene han drar opp. Fiskene er mer egnet som agn. Han kaster dem tilbake i havet og prøver på nytt.

På hjørnet under Skarven og The Edge kommer jeg meg under igjen. Algegrønt vann og skjell på pælene. Det er trangt om saligheten. Jeg må gjøre vendereis og tar turen under Nerstranda og hele veien bort til det gamle fryselageret. Fargene på bygget minner om fargene under kaiene.

Jeg snur skuta og ror meg tilbake.

Litt av en hemmelighet?

At byen har et kult galleri å by på.

Unikt, vakkert, stille. Nesten magisk.

Helt gratis.

Alt du trenger er ei lita jolle.
Alt du trenger er ei lita jolle.(FOTO: )