Mitt første møte med UNN som pasient skjedde julen 2007. Etter lengre tids hodepine ble det så ille at jeg i romjulen 2007 ble sendt til UNN for MR av hodet. Der oppdaget de en stor svulst i hjernen som de opererte de første dagene av januar 2008.

Etter noen uker i koma ble jeg flyttet over til Rehabiliteringsavdelingen. Og det er har mitt virkelige møte med de hvite englene på UNN startet. De visste virkelig ikke hva godt de skulle gjøre for meg og min kone Mariann. Som pårørende fikk hun komme og gå nesten som hun ville, hun ble løpende informert ved endringer og fikk tilbud om alt fra samtaler med sosionom til middag. Fantastisk!

Se også: Avbrøt vakta på UNN for å holde foredrag: - Veldig overrasket

Når det gjelder meg selv husker jeg ikke så mye fra de første ukene. Jeg var stort sett som et lite barn. Det gikk i sove, spise og få stell. Etter hvert som jeg kom mer til meg selv, og jeg enset mer av omgivelsene, ble jeg bevisst hvilke engler de var. Alle faggruppene, fra de som vasket gulvet og til overlegene, var like vennlige og forståelsesfulle.

Men de virkelige englene, de jeg hadde mest kontakt med i det daglige, var sykepleierne og omsorgsfagarbeiderne på Rehabiliteringsavdelingen. De som jobbet der var mye mer enn bare noen som kom og ga meg medisiner, mat og stell. De var medmennesker som så den enkelte. De trente med meg og pushet meg de dagene jeg egentlig ikke ville gjøre så mye. De kom innom uoppfordret og pratet om ting som skjedde utenfor sykesengen og hva som foregikk i nyhetsbildet. Informerte meg og minnet meg på ting som jeg glemte like fort igjen. Alt med en engels tålmodighet. Det kan kanskje høres lett ut, men jeg lover; Det er det ikke! Greit nok å lære et lite barn å spise selv, drikke selv og å gå. Verre er det å lære en voksen som i tillegg til å ikke se noe særlig hadde dårlig hukommelse. Og som veide 100 kilo ++. Men de fikk det til! Alt gjort med samme tålmodighet, vennlighet, respekt og ikke minst humor!

Jeg startet historien min med ”mitt første møte med UNN som pasient”. Grunnen til at jeg startet den slik er at jeg tidligere har møtt dem både som pårørende og fagperson. Pårørende til pasienter som har vært innlagt der og fagperson i kraft av å være sykepleier i kommunehelsetjeneste på hjemstedet mitt. Jeg har faktisk opplevd dem som både pårørende, pasient og kollega. Og de står til gull!

I etterkant har jeg, når jeg har hatt spørsmål, alltid kunnet ringe legen min på UNN. Dr. Svartberg. Om han ikke kan ta samtalen når jeg ringer tar han alltid kontakt når han får tid. En fantastisk lege!

Din historie

En eller annen gang i livet vil de aller fleste av oss ha noe med Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) å gjøre. I de mange byggene, bak hundrevis av vinduer, utspiller det seg store og små øyeblikk. Mens nytt liv blir født, går andres liv bort. Håp tennes og håp slukkes.

Har du en liten eller stor historie fra sykehuset? Det kan være en sykepleier som gjorde de vonde dagene lettere, en pasient som ble en venn for livet eller en kjær en som lukket øyene for siste gang. Ingen historie er for liten.

Nordlys inviterer nå til skrivekonkurranse. Til alle pasienter, både gamle og nye, pårørende, leger, sykepleiere og alle andre som har med sykehuset å gjøre. Vi vil høre din historie.

Tema og lengde er fritt, men teksten kan ikke være mer enn 3000 tegn (inkludert mellomrom). Send inn ditt bidrag, navn og telefonnummer til mittunn@nordlys.no

En jury vil kåre en vinner blant alle publiserte historier. Premien er et sentrumsgavekort til en verdi av 3000 kroner. Konkurransen blir avsluttet 1. mars.