Når livet krangler og kroppen ikke vil fungere som den skal, der hvert steg man går er smertefullt og veien ut husdøra er månelang, har jeg fått erfare hvor viktig det er å trives på jobb. Uten kollegaer og ledere som bryr seg ville «kjelleren» vært mye mørkere. Og disse kollegaene vet kanskje ikke hvor mye jeg setter pris på å kunne komme på jobb og være sammen med dem. De vet trolig ikke at et enkelt «hei, så bra å se deg» er dagens høydepunkt. Jeg vet ikke om jeg har fått signalisert hvor mye jeg setter pris på dere som kollegaer og rett og slett bare måten dere opptrer på. Derfor tar jeg muligheten og vil takke alle som jobber i Fysioterapiseksjon ved UNN.

Når de vonde tankene opptar 95 % av tiden, blir det et fristed å være på jobb. For det første møter du alltid et smil når du kommer inn døra i B8. Et smil som raskt må gjenspeiles og som gir gode signaler i hele kroppen. Det fortsetter som oftest videre med «så godt å se deg på jobb» og man føler med en gang at man har noe her å gjøre. I lunsjpausen flyter praten, og det er vanskelig å ikke la seg rive med. Tankene på det vonde spises opp av hverdagslige beretninger og morsomme historier. Man kommer ikke utenom spørsmål som «hvordan står det til?» - og du vet du blir satt pris på. Kakefredag er i seg selv et høydepunkt og den gode stemningen i gymsalen med alle blå – og hvitkledde samlet rundt kakefatet gir en avslappende følelse. Det er alltid noen som slenger ut «hvem blir med på kino?» eller «skal vi gjøre noe gøy i ettermiddag?» og da har man noe å se frem til – ikke bare sitte inne å tenke på det vonde. Innføring i nye hobbyer som å strikke lester, lytte til orkestermusikk og introduksjon i hvordan man legger fliser - hadde jeg aldri tatt meg tid til, hadde det ikke vært for disse folka.

Å kjenne at man ikke har 100% arbeidskapasitet - det er skuffende og tungt. Å føle at man ikke kan bidra - det er veldig ekkelt. Det blir mye mer arbeid på kollegaene – de må ta flere pasienter, de får mer skrivearbeid og organisering. Men skuldrene blir lettere når man har kollegaer som forstår situasjonen og som passer på at man ikke tar på seg for mye arbeid. De vet jeg har vanskelig for begrense meg og da sier de oppmuntrende: «Nei, nå har du nok pasienter, resten tar vi». De gir beskjed når de ser at arbeidsmengden er stor - «i dag går du tidlig, derfor ordner vi resten». Å ha kollegaer som viser takknemlighet for små bidrag, som for-eks. en julebordplakat eller som spør «hva er best for deg å gjøre av disse oppgavene?» gjør at jeg får muligheten til å bidra – likevel.  

«Du skal ikke bite tennene sammen å klare alt selv». Å få beskjed om at det er lov til å føle seg hjelpeløs og å være pasient – når man selv er helsepersonell - er tryggende. Det varmer å ha ledere som er løsningsorienterte og som vil legge til rette. Ledere som gir råd og sier «ta kontakt med denne personen, han kan kanskje hjelpe». Ledere som stiller spørsmål «er det noe vi kan gjøre?» og som sender mail og ringer for å få en oppdatering «hvordan gikk operasjonen?». Ledere som vil se deg på jobb selv om du ikke kan gjøre noen arbeidsoppgaver. Ledere som sier «at det er lov til å være skada – og nå skal du gjøre det du kan for å bli bra!». 

Å ha kollegaer som gir inspirasjon og som forsterker at livet har mye å by på - har stor betydning i tunge tider. Mine kollegaer sprer faglig tyngde til alle på avdelingen og gir oss alle flere bein å stå på. De deler sin kunnskap og erfaringer og motiverer med kurs og konferanser som endrer fokuset vekk fra det vonde. Disse kollegaene forstår og tar signal «du trenger ikke å si noe om du ikke vil». Likevel inviterer de til å snakke dersom du er i modus for å fortelle - «vi er her om det er noe».

Omgivelsene spiller en stor rolle for hvordan man har det og hvordan man håndterer situasjoner.

Disse blå – og hvitkledde har en væremåte som ivaretar sine medarbeidere noe som gir energi og et pusterom fra det som er kipt. Jeg ser frem til å legge frem arket der det står «pasienten er 100% skadefri».

null