(Nordnorsk debatt)

Fra nyttår endret Helse Nord sine retningslinjer. Sykehusene i nord vil ikke lenger opplyse om helsetilstand etter ulykker og alvorlige hendelser. Det er i alle fall hovedregelen.

Så har det regionale helseforetaket åpnet for å gjøre unntak, men så langt er det uklart hvor lista ligger. Hvor ille må det være før offentligheten skal få svar på det helt naturlige spørsmålet som dukker opp etter ei ulykke: Døde eller overlevde vedkommende?

Mandag ettermiddag kolliderte en turistbuss med en dumper i 70-sonen på E8 ved Kaldslett, på hovedåren inn og ut av Tromsø. Fronten på bussen ble smadret. De første bildene og skildringene fra stedet, satte en støkk i oss. Inntrykket ble forsterket da politiet uttalte at det var alvorlig.

Heldigvis – og utrolig nok – gikk det bra med bussjåføren. Takket være sjåføren selv og arbeidsgiveren hans, fikk publikum raskt vite at det ikke var snakk om ei dødsulykke. Hadde det vært opp til UNN og Helse Nord, ville vi ikke fått denne avklaringen.

Tirsdag ettermiddag gikk det galt igjen. En mann ble tatt av en brottsjø og havnet i havet ved turistattraksjonen på Tungeneset på Senja. Uværet herjet på yttersida denne ettermiddagen. Så ille var det at det ikke var forsvarlig for båtene i nærheten å bidra i redningsaksjonen.

Et redningshelikopter fra Tromsø var tilfeldigvis i lufta i forbindelse med et annet oppdrag. Helikopteret ble omdirigert til Tungeneset, og etter en halvtimes tid i havet ble mannen hentet opp.

Heller ikke denne gangen ville UNN avklare om vi sto overfor ei dødsulykke eller ikke.

Da Nordlys kontaktet UNN dagen etter, ville sykehuset fortsatt ikke fortelle hvordan det hadde gått med mannen.

Politiet visste heller ikke. Først i dag – nesten to døgn etter ulykken – får vi vite at mannen dessverre omkom. Det triste budskapet blir kjent for offentligheten fordi politiet tar tak i saken.

Ifølge UNN- og Helse Nord-ledelsens logikk skal utfallet av dramatiske hendelser, som legger beslag på betydelige offentlige ressurser og som er av stor allmenn interesse, altså forbli en hemmelighet for offentligheten.

Bilister, som skal ut på en vei, skal ikke få vite at det har skjedd ei dødsulykke på veien i nær fortid.

Fjellfolk, som skal gå et fjell, skal ikke få vite at et skred tok menneskeliv på det samme fjellet dagen i forveien.

Sjøfolk, som skal ut på havet, skal ikke få vite at en eller flere personer mistet livet i samme havområde tidligere på dagen.

Selv politiet sliter nå med å få tak i informasjonen de trenger. Politistasjonsjef Arnold Nilsen på Finnsnes setter ord på problemstillingen, slik den har vært allerede før årsskiftet.

«For eksempel kan det hende at ambulansen har kommet frem før politiet til en bilulykke. Når vi da har spurt om hvem som satt bak rattet, for eksempel for å avdekke eventuell ruskjøring, så har ikke ambulansemannskapene ønsket å oppgi dette av hensyn til taushetsplikten», uttaler Nilsen til Nordlys.

Les også

Hysjkultur eller taushetsplikt?

UNN dekker seg nemlig bak helsepersonellovens paragraf 21, som omhandler taushetsplikten, og Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Den som tar seg bryet med å lese disse lovtekstene, vil raskt oppdage at det ikke finnes formuleringer som hindrer UNN fra å opplyse om en person har mistet livet i en ulykke.

Tvert imot så heter det følgende i personopplysningsloven: «Så langt det er nødvendig for utøvelsen av retten til ytrings- og informasjonsfrihet, gjelder ikke personvernforordningen og loven her ved behandling av personopplysninger for journalistiske formål (...)»

Det er på sin plass å spørre UNN-direktør Anita Schumacher og Helse Nord-direktør Marit Lind: Hva er begrunnelsen for å fravike dette punktet i loven?

Enkelte later til å tro at Nordlys og andre medier ønsker å vite alt mulig om alle pasienter. Men i de aller fleste tilfeller har verken mediene eller offentligheten for øvrig rett på innsyn.

Hvis du er kreftsyk, er det ingen offentlig sak. Dersom mora di får hjerteinfarkt, er det ingen offentlig sak. Dersom bestefaren din sovner inn på sykehjemmet, er det heller ingen offentlig sak, utover dødsannonsen i avisa noen dager senere.

Det som åpenbart er et offentlig anliggende, er hvis noen dør etter en ulykke eller annen alvorlig hendelse i det offentlige rom. Som borgere i et åpent, demokratisk samfunn har vi både rett og behov for å vite når det skjer.

Det er ingen privatsak å dø i trafikken, på fjellet eller i havet. Det er noe vi trenger å vite om for å kunne treffe gode valg og tiltak, som individer og som samfunn.

Nå er det på tide at UNN-direktør Anita Schumacher og Helse Nord-direktør Marit Lind tar til fornuft.