Dette er nok ikke et bevisst valg fra hverken institusjoner eller samfunnsstyrende organer. Det er nok mer en følge av en meget rask og eskalerende utvikling innen kommunikasjonsteknologi.

De seinere årene har vi fått bl.a. den stadig sterkere sentraliseringa av bankene, med avvikling av bankfilialer, og mer bruk av digitale banktjenester. Særlig har dette gått ut over den del av befolkninga som bor i distriktene, og spesielt dem som da ikke er brukere av pc eller internett i noen form.

Den eldre del av befolkninga utgjør absolutt største delen av dem som blir «rammet» av denne strukturendringa i bankene.

Da bankfilialen her på Storsteinnes ble nedlagt, ba jeg Sparebank1 Nord Norge redegjøre for hvilke tilbud de hadde til denne kundegruppen, som altså i stor grad ikke er «på nett».

Svaret fra banken var greit nok:

Det man kunne tilby er at kunden bør finne en pålitelig person, familiemedlem eller annen betrodd, til å disponere sine konti, samt være behjelpelig med digitale banktjenester. Ellers er bankens servicepersonale selvsagt tilgjengelig på telefon alle dager.

Som pensjonistleder syns jeg det er sterkt å beklage at bankene generelt ser så overfladisk på sine kunder, og da særlig på kunder som gjennom mange år har vist lojalitet overfor «sin» bank. Lojalitet overfor kundene er tydeligvis helt fraværende. Dette ene eksempelet fra banktjenestene viser klart nok hvordan seniorer i samfunnet uheldigvis blir ekskludert fra noe så elementært som det å disponere sine egne penger.

Det er bl.a. denne erkjennelsen som får meg til å rop et klart varsku til alle samfunnsaktører:

Det er nå på tide, at vi i pensjonistorganisasjonene, og alle som jobber for eldre, og med eldre, vi må nå vite å stå vakt om den eldre generasjons deltakelse i samfunnet. Husk at det dreier seg om at vi alle skal «Leve Hele Livet», som det heter i Stortingsmelding nr. 15. 2018 – 19.

Etter at Nye Troms hadde et intervju med meg om mine synspunkter på digitaliseringens dilemma 22.06, ser jeg nå nylig i en Tromsø-avis en oppsiktsvekkende opprulling av en svindelsak.

En nær slektning, og betrodd, har på grunn av tilgang til en eldre manns nettbank opptatt forbrukslån i «gamlingens» navn. Lånene er misligholdt, og nå er «gamlingen» uten egen bopel, på grunn av tvangsauksjon og inndrivelse av forbrukslånene som den betrodde disponenten hadde brukt i egen interesse. Banken kan ikke klandres, heter det. Vel, så kan jo «Gamlingen» velge og anmelde sin nære betrodde slektning for svindel og bedrageri. «Gamlingens» økonomi er ruinert, hvem tar advokatregningene? I alle fall er det en tragedie. Og jeg er dessverre redd for at det kan være mange flere slike tragedier som rett og slett aldri kommer for retten.

Jeg undres på om våre politikere virkelig kan godta at så stor del av befolkninga (anslått ca. 600.000) skal være ekskludert fra personlig kontakt med en del offentlige samfunnstjenester som bank, skatteetat, etc.