Gå til sidens hovedinnhold

Uten Sverige og Danmark ville vi hatt flykrise i Nord-Norge

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Statsminister Erna Solberg, samferdselsminister Knut Arild Hareide og store deler av det politiske Norge, AP inkludert, bør rødme av skam. Uten svenske og danske skattekroner så ville Nord-Norge i dag vært i en transportkrise uten sidestykke.

Det faktum at SAS fortsatt kan opprettholde rutene på Nord-Norge skyldes at den svenske og danske stat har gått aktivt inn og reddet SAS i de krisetider vi gjennomlever. Norwegian er i en tilsvarende posisjon, men med private eiere som tar regningen. Norge er i dag en gratispassasjer i luften.

Uten svensk-dansk statlig støtte ville SAS vært i samme posisjon som Norwegian som nå slåss for å overleve. Det betyr daglig kansellerte ruter og at høyt kompetent og godt motiverte mennesker sendes ut i NAV-køene. Som om det er billigere å la folk gå på trygd enn å la dem utføre et meningsfullt arbeid.

Jo, jeg er klar over at regjeringen har bevilget noen milliarder for å holde luftfarten i gang, og at flyselskapene har hatt avgiftsfritak i dette året. Men alle vet at dette ikke er svaret.

Norge solgte seg i sin tid ut av SAS fordi det ikke var «en stats oppgave å eie et flyselskap». Nei, men det er statens plikt å sørge for at livsviktig infrastruktur opprettholdes. Danskene og svenskene tenkte annerledes. De bestemte seg for å opprettholde sitt ansvar. Det skal vi i dag i Norge være virkelig glade for. Uten den sterke støtten SAS har fått fra sine statlige eiere, så ville SAS vært ille ute.

Ingen del av landet må betale en så høy pris for krisetidene som Nord-Norge. Vi har dessverre ikke noe alternativ til flyene. Og nå vet vi at krisen vi er midt oppe i ikke slutter med det første. Flybransjen regner med ingen bedringer i 2021 – og årstallet for når man kan regne med «normale tider» rykker stadig lenger inn i fremtiden. I dag er tallet 2024-2025.

Derfor må vi nå planlegge for en løsning som kan gjelde for flere år – og ikke den lett panikkartede dag-til-dag opptreden vi er vitne til fra regjeringen i dag.

Sentralt er det faktum at prinsippet om at luftfarten i Norge skal være selvbærende finansielt er opphørt. Denne regel oppstod i en tid der det å reise med fly var luksus som brukerne fikk betale for. Alt av statens utgifter til luftfart skulle dekkes inn av bransjen, bygging og drift av flyplasser gjennom Avinor ikke minst. Og gjennom mange gode år har luftfartens brukere, vi passasjerer, funnet oss i dette. Staten har tjent milliarder på oss.

Avinor alene har inntekter på ca. 12 milliarder kroner årlig. I år redusert til kanskje fire-fem milliarder. Flyplassene kan ikke legges ned, derfor dekker staten uten videre opp dette inntektsgapet.

Hvor kommer inntektene fra? Flyselskapet Norwegian står for 40 prosent via avgifter på bruk av luftfartens infrastruktur på bakken og i luften, noe mer for SAS og så en 15-20 prosent fra Widerøe.

En langvarig krise som den vi nå gjennomlever krever en egen krisestrategi. Regjeringen må derfor uten å nøle som hastesak legge frem en plan for norsk innenlands flytrafikk for de neste fem årene. Planen må omfatte flyplasser og flytrafikk. For hvordan skulle vi opprettholde et Avinor uten flyselskapene?

Denne planen må inneholde følgende udiskutable forutsetninger:

1. Flyplassnettet må opprettholdes i full skala i Nord-Norge, mens det kan vurderes redusert drift ved flyplasser i Sør-Norge der man har alternativ transport, som jernbane.

2. Det må inngås avtaler med flyselskapene SAS, Norwegian og Widerøe om en garantert minimumsdrift særlig i Nord-Norge med kontinuerlig vurdering av omfanget. Avtalene må formes slik at flyselskapene får den nødvendige finansielle støtte for i det hele tatt å kunne fly. Kun med dette kan skapes stabilitet og tillit.

3. De tre nordiske landene må samarbeide tett om et kriseprogram, fordi flytrafikken mellom våre tre land er så sammenvevd og så avgjørende for utviklingen i hele regionen.

Uten en slik løsning vil vi drives fra skanse til skanse med enorm usikkerhet for morgen-dagen. Noe av det verste er at vi nå er i ferd med å miste tilliten til flyselskapene fordi kanselleringer og tilfeldige endringer gjør det meget vanskelig å stole på at den reisen vi har kjøpt virkelig gjennomføres. I tillegg oppstår problemet med refusjoner av reiser som ikke kan gjennomføres, som bare blir mer og mer komplisert.

Og det er ikke bare vanlig passasjertrafikk og flyfrakt vi snakker om. Helsesektoren er helt avhengig av ruteflyene – og pasienttransporten er en av de viktigste her nord.

Luftfart er en så viktig del av samfunnskontrakten at vi ikke kan overlate denne til uansvarlig liberal økonomisk markedstenkning med læresetningen om at det ikke spiller noen rolle hvem som flyr og at forsvinner ett selskap, så kommer det raskt noen andre. Med våre vær- og klimaforhold må flybesetningenes kompetanse bygges opp og vedlikeholdes samtidig som det skapes en gjensidig tillit mellom brukere og operatører. Vi har utallige eksempler om SAS- og Norwegian-mannskaper som har gått til yttergrensene for å berge liv når helsetjenesten i nord trykket på nødknappen.

I tidligere tider var det et tett nordnorsk politisk samarbeid om å sikre luftfarten i nord, fordi her visste man best hvor skoen trykket. Nå er vi tilbake i en slik situasjon. Våre regionale ledere må handle raskt for å unngå at vi morgen står overfor et transportmareritt uten sidestykke.

Kommentarer til denne saken