Terningkast 3: Ujevn debut fra et ubestridt talent

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MIMMI TAMBA

«Storm» (SS Audio/Musikkoperatørene)

Terningkast 3

I en alder av 23 år har Mimmi Tamba allerede blitt et kjent navn både på lokal og nasjonal basis, noe hennes ubestridte sangtalent har sørget for. La oss forbigå Stjernekamp, Beat for beat og andre mer eller mindre musikalsk verdiløse underholdningskonsepter i dørgende stillhet, og heller fokusere på innholdet i Tromsø-pia sin debutplate.

Sjangermessig hører «Storm» hjemme i pop-landskapet, med innslag av soul og world music. Stemmen er upåklagelig, og Tamba fremstår som mer moden enn mange andre jevnaldrende sangere. Hun går ikke i den svulstige r&b-fella, modererer bruken av vibrato og unngår å overdramatisere. I tillegg har hun toppet laget med et vaskeekte stjernekollektiv av musikere.

Velkjente maestroer som bl.a. Øystein Greni, Anders Møller og Øyvind Blomstrøm, samt «lokale» kapasiteter som Aleksander Kostopoulos og Rudi Nikolaisen preger plata kraftig – deres bidrag fargelegger og krydrer uttrykket med musisering i toppklasse.

Allerede når åpningstonene i «There’s a Storm Coming» triller ut av høyttalerne, bobler forventningene i undertegnede. Nydelig steel-gitar bistår Tambas stemme, før det hele eksploderer i massiv vellyd. «Out in the Open» er også et eksempel der alle komponentene klaffer, som igjen resulterer i et vakkert stykke musikk. Frem til nå er dette lyden av en ambisiøs artist som lykkes med både form og innhold.

Plata dabber dog av midtveis, spesielt når flere av låtene dovner bort som følge av at Tambas stemme kun akkompagneres av et enslig piano, som igjen avslører litt mangel på dynamikk (og muligens erfaring?) i produksjonen.

Fraværet av en fast takt igjennom låtene virker som et bevisst avgjørelse, men jeg synes det er et dårlig valg, da lytteopplevelsen blir altfor oppstykket. Flere av låtene er ikke spesielt godt strukturert, og jeg får følelsen av at 23-åringen kunne trengt litt input fra en medkomponist. Akkurat idet flere av låtene er i ferd med å «ta av», skrus enten intensiteten ned, eller låten avsluttes brått.

Helhetlig sett er det lite variasjon i det musikalske lynnet. Den lette og kjølige melankolien blir mindre effektiv dess mer den repeteres, og musikken blir liksom ikke ordentlig stemningsfull med et såpass snevert stemningsregister. Jeg savner litt utilslørt glede og/eller temperament i musikken, i tillegg til at det totale fraværet av refrenger i flere låter slår meg som underlig.

Etter en frisk og energisk innledning, stivner «Storm» et stykke før mållinja nås – noe som er litt frustrerende, da dette er en artist jeg tror sitter inne med mer enn det som formidles her.

Helge Skog