(Nordnorsk debatt)

«Russlands despot Putin har som mål ikke bare å knuse Ukraina, men hele den vestlige sivilisasjonen. Han hater alt som heter demokrati og grunnlaget for moderne liv. Den fredelige sameksistens tid med dialog er forbi. Putin er på toppen av en pyramide der alle nedover er instruert til å bygge ut et system der alle skal skremmes til taushet og underordne seg despotiet.»

Dette er ikke mine ord. Det er en utrolig viktig kronikk skrevet av en av Russlands mest kjente forfattere, Vladimir Sorokin, som nå lever i eksil i Berlin. Han har skrevet en rekke romaner, skuespill, noveller og filmmanus. Han er en av Russlands mest leste forfattere. Kronikken – «Despoten har vekket monsteret fra fortiden» – går nå som en farsott i den frie verden. Den står med enormt oppslag i Aftenposten 8. mars, etter å ha vært på trykk i britiske «Guardian».

Sorokin fortsetter:

«Hvem har skylden? Vi – Russlands borgere. Og vi må nå bære denne skylden helt til Putins regime faller sammen. For det vil helt sikkert kollapse, og angrepet på det frie Ukraina er begynnelsen på slutten.

Putinismen er dømt til å gå under, fordi den er en fiende av friheten, en fiende av demokratiet. Det er noe folk i dag endelig har innsett. Putin angrep et fritt og demokratisk land, bare fordi det er fritt og demokratisk.

Men han er dømt til å gå under fordi frihetens og demokratiets verden er mye større enn hans mørke og dystre hule. Dømt til å gå under fordi det han vil ha, er en ny middelalder, korrupsjon, løgner og tramping på menneskelige friheter.»

Kronikken er et av de sterkeste oppgjør hittil om illusjonen om dialog med Putins Russland.

Den går rett inn i en debatt som vi nå ta i full bredde om Universitet i Tromsøs rolle i en fremtid utenfor Putins Russland. Det går en rett linje fra tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres nordområde-drømmerier via UiT-ledelsen til dagen i dag der UiT har bundet seg så fast til Putins Russland at ledelse og forskere har store problemer med å innse at det trenges en fullstendig nyorientering, dersom UiT overhodet skal bevare sin posisjon som arktisk kompetanse-senter.

I stedet ser vi rektor Dag Rune Olsen og forskere som Hallvard Tjelmeland, professor emeritus i historie, som i NND beskylder Vesten for å ha forsterket en polarisering av forholdet til Russland og nå vil stenge døren til et diktatur der UiT mot sin vilje tvinges til å bryte med sine forskningsnettverk.

Etter Tjelmeland og Olsens mening vil dette bare kaste de miljøer de har kontakt med rett inn i Putins armer! Dette er i beste fall en villfarelse, fordi UiT-ledelsen og professorene der kan selvsagt ikke dokumentere noe som kun er basert på frykt og antagelser.

For å låne øre til Vladimir Sorokin fra sin fri utkikkpost i Berlin: «Den fredelige sameksisens tid er forbi. Løgn er blitt despotens instrument ved all kontakt, og Russlands folk har allerede vent seg til sin Presidents løgnaktige retorikk. Men også europeerne har måttet vende seg til disse løgnene»

Det er uomtvistelig at det russere i Norge frykter mest neppe er mobbing her i landet, men at de selv vil bli fanget inn i despotens armer. De har familie og venner utsatt i Russland, og alle miljøer i Russland som har kontakter vestover er selvsagt under streng kontroll. Vi kan derfor like gjerne si at rektor Olsen og professor Tjelmeland med sin velmente holdning dramatisk bidrar til å utsette sine nettverk for stor fare inne i et despotisk diktatur som Russland er.

UiT er den tyngste aktøren innen polar- og nordområdeforsking, og har 2009 har hatt mest nordområdeforsking finansiert av Forskningsrådet. I 2012 utgjorde f.eks. prosjekt ved UiT 47 % av Forskningsrådets nordområdeportefølje., og UiT er tiltenkt en stadig viktigere rolle i denne utviklingen.

Nå er Russland kastet ut av Arktisk Råd, og ingen vet hva som blir skjebnen for Rådet fordi Russland har formannskapet frem til 2023 når Norge overtar. I praksis er nå virksomheten lammet, bortsett fra at praktiske forskningsprogrammer visstnok kan fortsette inntil videre.

UiT har et stort ansvar for en nasjonal arktisk strategi gjennom sin rolle som landets viktigste premiss-leverandør. UiT må derfor straks starte arbeidet med å sikre sin plass i svært viktige oppgaver i Arktis – uten Russland.

UiT har forsøkt å selge seg selv inn med et slags privatisert «vitenskaps-diplomati» som skulle være en brobygger mellom et demokrati og et diktatur. Men UiTs ledere og forskere og utfører ikke sitt vitenskapelige arbeid i en boble lukket for andre enn dem selv. De er en altfor sentral del av vårt samfunn til at de ikke skal og må finne sin plass i den kampen vi nå står foran i oppgjøret med despotiet.

Det er bare en løsning: UiT må dreie seg 180 grader rundt og sammen med kollegene i Norden sterkere enn noen gang før utvikle samarbeidet med Europa, i praksis EUs satsning på nordområdene.

Dette er selvsagt ingen enkel sak. Men Putin kan i teorien bli sittende til 2036, og dersom UiT ikke nyorienterer seg, så er landsdelens fremste humanistiske senter parkert på sidelinjen, også i Arktis.