Gå til sidens hovedinnhold

Tusen nullpunkt, tusen håp?

Det er ingen grunn til å feire et 40 årsjubileum for politikkens tunnelsyn og politiets maktdemonstrasjon, men den tapte kampen om Nullpunktet fortjener absolutt en minnestund.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Klokka 09.13 torsdag den 14. januar 1981, gikk den norske statens maktapparat i gang med Norgeshistoriens største politiaksjon i fredstid, på Nullpunktet i Stilla i Alta.

Det var stille og 12-14 minus da hundrevis av politifolk i feltuniform kom marsjerende gjennom snøen for nøyaktig 40 år siden. Ti prosent av alle politifolk i kongeriket var fløyet inn til polare strøk for å fjerne nesten 1000 elvereddere - eller demonstranter som noen kalte dem - som satt, delvis lenket fast, i lavvoer og telt, eller rundt bålet under åpen himmel.

Samiske og norske, nordlendinger og søringer, kunstnere og jussprofessorer satt side om side av overbevisningsgrunner, og mange hadde sittet lenge. De våket gjennom vinternatta for å stoppe anleggsmaskinene som stod klare til å brøyte vei innover Finnmarksvidda. Storting og regjering hadde bestemt at Alta-Kautokeino-vassdraget skulle demmes ned. Elveredderne ville ikke bare redde elva, de kjempet også for bevaring av samisk land, og de protesterte mot at staten i sør ikke hørte på folk i Nord.

Men elevredderne hadde bare noen sanger og vekta av sine egne kropper som våpen. Det er klart de måtte tape. Den 14. januar 1981 vant Arbeiderpartiet og Staten på knockout etter 14 timer. Den siste som ble båret bort var Nils Utsi, og siden det var tredje gang samme dag måtte han tilbringe natta på cella.

Fra Nullpunktet er det i dag et par mil opp til den brutale betongveggen i Cavzo, demninga som ble bygget etter at lenkene til elveredderne var kappet med vinkelslipere, etter at alle var kjørt bort, etter at nok en samisk sultestreik måtte gi opp, etter at høyesterett hadde avsagt dom i favør av Staten, og etter at Niillas Somby hadde fyrt av en sprengladning på brua mellom Nullpunktet og demninga - en sprengladning som ikke tok brua med derimot armen til Somby.

Distriktsopprør er ikke noen ny oppfinnelse. Kommunestyrene i både Alta og Kautokeino hadde sagt nei til kraftverk flere ganger. Men Oslo ville ikke høre på verken samer, naturvernere eller lokalt demokrati; et kraftverk var av «nasjonal interesse» - akkurat som dagens vindkraft, oljeboring og Russlandspolitikk - da kan ikke folk i Finnmark få bestemme selv, det skulle tatt seg ut.

Da startsskuddet for politiaksjonen gikk 14. januar 1981, var det nesten to år siden den ferske miljøvernminister Gro Harlem Brundtland hadde besøkt Finnmark, kledd seg ut i kofte og holdt 1. mai-tale ved Suossjavri. Gro var sendt ut for å berolige Finnmarkingene, men ingen ble roligere av å se Gro i kofte.

I stedet kom folk kom fra fjern og nær for å lenke seg fast og kjempe for noe større og mer varig enn dem selv; ei elv som har vært der siden tidenes begynnelse, og et folk som har brukt elva nesten like lenge. Altasaken var en kamp om ulike verdenssyn; urfolkets idé om mennesket i balanse med naturen stod mot framskrittsfundamentalistenes klokketro på å temme villmarka.

Det tok bare et drøyt tiår før Gro hadde ombestemt seg og kommet fram til at kraftprognosene ikke stemte og at hele utbyggingen i Alta var unødvendig - uten at det så ut til å føre til verken anger eller ny erkjennelse.

Spørsmålet er hvor langt vi har kommet på disse 40 årene. Etter at Nullpunktet falt, endret Folkeaksjonen mot utbygging strategi. Det nye skulle være nålestikkaksjoner under mottoet «Tusen nullpunkt, tusen håp». Det tok ikke mange nålestikkene før Folkeaksjonen måtte gi opp og legge ned seg selv. I dag er det liten tvil om at nullpunktene har blitt flere - gruvedrift i Kvalsund, vindturbiner på Fosen, jernbane fra Rovaniemi, fiskerettigheter i Tanaelva og oljeboring i Barentshavet - men hvordan går det med håpet?

Wikipedia har en egen liste med «Active separatist movements in Europe». Både Åland og Færøyene har sine uavhengighetsbevegelser, men Sápmi glimrer med sitt fravær. Det er lenge siden samebevegelsen skapte avisoverskrifter om hemmelige kontakter med IRA og brusprenging i Alta. Det er mulig fornorskningsprosessen omsider har lykkes. Men vi kommer fortsatt til å trenge folk som er villige til å lenke seg fast i stupmørket mens politihundene glefser i det fjerne.

Så takk skal dere ha, dere 601 som ble bøtelagt 14. januar 1981. Historien har gitt dere rett. Selv var jeg for liten til å lenkes fast, men jeg har et bilde av meg selv og familien på tur ved Nullpunktet sommeren etter politiaksjonen. I år er det på tide å gjenta pilgrimsreisen. Stormen i Stilla skal ikke glemmes.

Kommentarer til denne saken