Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Forsvarssjef Eirik Kristoffersen sammenlignet Russland med en skadeskutt bjørn under en debatt i Oslo Militære Samfund den 4. april. Blir en bjørn skadeskutt under jakt, vil politiet be folk om å holde seg unna det området hvor bjørnen kan befinne seg til Statens naturoppsyn har avlivet den - for en skadeskutt bjørn er farlig. Skal vi først bruke forsvarssjefens assosiasjon bør bjørnen avlives – helst så fort som mulig.
Det er imidlertid ikke så lett å se for seg, når bjørnen er en allegori for Putin. Selv om Putin blir dømt både for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten blir han ikke lett å få tak i der han sitter godt beskyttet i Kreml. Han kan bli fjernet som følge av kupp, selvsagt – men det er ønsketenkning. Vi må derfor regne med å ha med denne skadeskutte bjørnen å gjøre i ukene, månedene, kanskje i flere år fremover i tid.
Forsvarssjefen pekte også på at den russiske invasjonsstyrken er påført svære tap, som det vil ta minst fem år å gjenoppbygge. Til tidsangivelsen bør bemerkes at det blir et spørsmål om bjørnens sår får anledning til å gro og å bli leget, eller ikke. Det skal jeg komme tilbake til. Uansett – nå er spørsmålet om hvor farlig den russiske bjørnen er – med Vladimir Putin i bjørnens hode – og om sikkerhetssituasjonen i nord, hvor vi har bjørnen rett over grensen, er forverret som følge av skadeskytingen.
I ovennevnte debatt sa Kristoffersen at bruk av atomvåpen fra russisk side kan bli mer relevant, som følge av at Putin føler seg trengt opp i et hjørne. I og med at både Forsvarets Forum, VG og andre medier gjengir forsvarssjefen uten å spesifisere hva slags atomvåpen han har i tankene, kan det være nyttig og beroligende - i den grad det går an å bruke et slikt ord når det gjelder atomvåpen - å peke på at det ganske sikkert er såkalte taktiske atomvåpen han har i tankene. Det er våpen med begrenset rekkevidde og sprengkraft. Bruk av et strategisk atomvåpen, som har stridshoder med sprengkraft som kan legge en by i ruiner, ville være starten på en gjensidig utveksling med USA, eventuelt også UK og Frankrike, med potensielt katastrofalt utfall for alle parter – i verste fall for menneskeheten.
Vi vet ikke hvor syk Putin er, men vi har god grunn til å tro at han ikke tyr til et slikt skritt. Putin har mange trekk som kjennetegner en psykopat, men psykopater er ikke selvmordskandidater. Snarere elsker de seg selv, og Putin fremstår som en machoutgave av en narsissist. I den greske myten druknet ikke Narcissus seg selv, men ble så fascinert av sitt eget speilbilde i tjernets vannflate at han falt uti og druknet. Det er en betydelig forskjell. I og med at Putin rasler med atomvåpensabelen kan det være en viss trøst i at han mest sannsynlig ikke er suicidal.
Jeg har gjennom flere tiår regelmessig sjekket hva de fremste eksperter på russisk tenkning og doktrineutforming vedrørende atomvåpen mener. I dagens situasjon kan jeg konstatere at seniorforsker Pavel Podvig ved FNs institutt for nedrustningsforskning i Geneve og professor Daniel Holz ved University of Chicago, begge blant de mest anerkjente, mener at sannsynligheten for at Russland vil bruke strategiske atomvåpen er svært liten. Da skal det stå om en direkte trussel mot den russiske stats eksistens, som f.eks. et angrep fra NATO, eller USA alene, med atomvåpen eller kraftige konvensjonelle våpen. Dette ligger ikke i kortene i krigen i Ukraina, ei heller i den skjerpede fiendtligheten mellom Russland og NATO som krigen har ført med seg.
Et eksempel på den relevans atomvåpen kan få, som jeg tror Eirik Kristoffersen har i tankene, kan være å sprenge et stridshode i eller over et lite befolket område i Ukraina, i nærheten av grensen til Polen hvor det på den polske siden etableres det man kan kalle et oppmarsjområde for materiell og våpen som forberedes transportert inn til de ukrainske forsvarerne. Det ville være ment som et kraftig signal om at det som skjer ikke aksepteres, og anses som en fiendtlig handling fra NATOs side. Selv det sitter nok langt inne, men er ikke helt utenkelig dersom den russiske offensiven i øst kjører seg helt fast og den ukrainske motstanden øker i styrke.
En fortsatt desimering av de russiske styrker og økt tilførsel av effektive våpen over grensen til ukrainerne, samt forflytning av ukrainske styrker som blir frigjort i nord som følge av russisk tilbaketrekning der, kan lede til et omslag; ukrainerne kan komme på offensiven i øst. Russland trenger tid til å reorganisere, få tilført nytt eller reparert materiell, trent og motivert syriske leietropper og overført enheter fra andre deler av sitt enorme territorium. Putin teller i disse dager på knappene om han skal måtte erkjenne på hjemmebane at Russland er i krig, ikke bare involvert i militærtekniske operasjoner i Ukraina, slik at han får lovmessig hjemmel for å mobilisere større mannskapsressurser til krigføringen uten å måtte fortsette med frivillige på kontraktbasis.
Vi ser nå klarere enn tidligere at Russland har begrensede ressurser, både økonomisk, industrielt og militært. Militært ser vi en koloss på leirføtter - egentlig ganske oppløftende i det ellers tragiske bilde. Både personell og materiell er i dårlig forfatning; alt fra generaler til menige på personellsiden og fra avstandsleverte presisjonsvåpen til kjøretøyer på materiellsiden. Ledelse og koordinering er elendig, kampmoralen på et bunnivå, halvparten av missilene som avfyres er defekte, kjøretøyer stopper fordi dekkene sprekker som følge av de har stått for lenge lagret uten «mosjonering», eller fordi de er generelt dårlig vedlikeholdt og reservedeler mangler.
Fra de to brigadene som holder til på Kolahalvøya er ca. tredjeparten av kampkraften sendt sørover til Ukraina-fronten. Tilsvarende skjer fra enheter i andre regioner i Russland. For eksempel er det i den aserbajdsjanske del av Nagorno-Karabakh krefter i sving for å utnytte situasjonen mens russerne er opptatt av Ukraina og tynner ut de fredsbevarende styrker Russland har hatt der siden krigen i 2020.
Klarer Vesten å holde det kraftige kvelertaket på Russland som sanksjonspakken utgjør, en pakke som blir stadig kraftigere, og Kina ikke engasjerer seg sterkere i å hjelpe Putin ut av det uføret han har bragt seg selv og sine landsmenn og -kvinner i, vil evnen til å gjenoppbygge militærmaskinen bli kraftig svekket. Svekkelsen vil ha like lang varighet som sanksjonene opprettholdes, og det er tydelige tegne på at den alt overveiende del av det internasjonale samfunn mener at Putins Russland må knebles og straffes så lenge det er nødvendig.
Det vil ta tid. Mange år. Putin må være «død» og en ny ledelse på plass i Kreml som har innsett galskapen i det som har skjedd og har intellektuell evne og politisk vilje til å se muligheten for at Russland kan ha en fremtid som en statsdannelse for det russiske folk, og ikke mer. Det ligger alltid en kime til noe positivt nytt i enhver krise, heter det. Noe gikk alvorlig galt denne gangen, siden én person – som fikk sin personlighet ødelagt allerede som guttunge – kunne manøvrere seg inn til maktens sentrum i Kreml, utvikle et forkvaklet syn på Russlands historie og få både eliter og russere flest med på å underlegge seg land og folk med krig og undertrykkelse for å gjenoppbygge en innbilt storhet.
Utfordringen til vestlige statsledere og president Zelensky er om de skal la den skadeskutte bjørnen få leve med en bit av sitt bytte og deretter lege sine sår, eller fortsette å kjempe mot ham og påføre flere sår. Gjør man det siste, og bjørnen trenges opp i et hjørne, kan den lange ut med labb og klør som treffer med forferdelig effekt, slik forsvarssjefen antydet.
Det er relevant å være forberedt på et slikt scenario, men det vil skje langt unna grensen i nord. Der er faktisk trusselbildet endret i motsatt retning. Store deler av det russiske militære potensial er overført til oppdrag i og rundt Ukraina, og det vil ta mange år – trolig tiår – før vi ser en endring tilbake til normalen i nordområdene. Det kan sågar bli en ny normal, som resultat av fremforhandlede avtaler om en ny og mer robust sikkerhetspolitisk arkitektur for Europa. Det ligger en stor usikkerhet i hvordan Kina vil forholde seg til sin såkalte strategiske partners ulykksalige skjebne. Vi får håpe Xi Jinping synes det holder med én pariastat i porteføljen. Nord-Korea er forhåpentlig belastning stor nok